fredag 31. desember 2010

Årskavalkade..

Kjæresten min har skrevet ut alle blogginnleggene mine. Det er rart å se dem på papir. De inneholder det som jeg har vært opptatt av. Akkurat da. Kanskje ikke nå. men akkurat da. Jeg begynte 8 Juni. Da skrev jeg om Vann. Jeg kan fremdeles huske hvor maktesløs jeg følte meg. Og hvor gjerrig jeg ble. Da vannet ikke rant lenger. Fremdeles tenker jeg på det. Når jeg dusjer.
Så kom bruddet. Jeg måtte begynne på nytt. Det virker ikke som jeg var alldeles knekt. Såret. Litt redd. Men også forventningsfull.
Jeg flytter hjem til mamma. Når jeg ser tilbake på den perioden. Kjenner jeg at den bare var fin. Hjemme hos mamma kunne jeg være LilleBente. ReddeBente. SinteBente.Jeg var trygg. Det er ikkke sikker at mamma opplevde oppholdet mitt like fint som jeg gjorde. Hun var raus nok til å ikke nevne det.
Sardinia var en tur vi jentene hadde gledet oss til i nesten ett år før vi dro.  Jeg reiser avgårde sammen med Søster, god venninne. Hver av dem med hver sin datter. Det var meeningen at vi skulle på jentetur. Ingenting endret seg. Selv om jeg bodde hjemme hos mor. Sardinia gav meg styrke. Og glede. Og en pause. Med hav. Jenter som lo. Mat. Og god tid. Jeg dro hjem med tro på at alt skulle bli fint.
Jeg kom hjem. Jeg begynte å lete. Den lett forvirrede følelsen av å skulle bestemme at. Alt. Selv var rar. Skremmende. Og befriende.
Jeg finner Bentebo. Jeg husker fremdeles hvor lei meg jeg ble. Over noen litt nedlatende kommentarer. På hvor lite det var. Og studentaktig. Sånn vi bodde for lenge siden. I ett annet liv. Jeg husker også alle de positive tilbakemeldingene. En liten venninne mente at sånn skulle hun bo. Når hun ble stor. Jeg innså hvor viktig Hjem er for meg. Mitt hjem. Trygt.
Det ser ut som jeg koser meg. Jeg er i sommeren. Med venner. Jeg kan også huske at jeg så på Greys Anatomi. På dvd. Og gråt og gråt. Hulkegråt. Kanskje det var for Izzy som holdt på å dø av kreft. Kanskje det var for meg. Som følte meg redd og ensom og mislykket.
Så blir jeg kjent med Gisle. Gisle som ble nabokjæreste. Nå bare kjæreste. Noe som ikke bare er bare. Jeg er Glad, vakker tøffing i slutten av august. Når jeg snur meg nå. Forstår jeg ikke at jeg turte. Kanskje jeg var dum. Det er det bare tiden som kan si. Eller kanskje jeg var skikkelig klok.
Jeg snubler meg gjennom. Sommeren og høsten var fin. Selv om jeg baler litt med tanken på å Reise. Jeg blir her.
Jeg snubler og danser meg gjennom høsten. Og bretter opp armene for vinteren som er her nå. Litt mer snubling jo nærmere jul jeg kommer.
Når julaften kommer blir den akkurat  Som Julaften skal være.
Idag er det nyttåraften. Og jeg har lest meg gjennom det siste halve året.
Jeg ser hvor viktig Venner har vært. Og Mamma. Og alle som har vært her.
Det er fint å kunne lage en årskavalkade. Denne er bare over et halvt år. Men bloggåret mitt begynte ikke før. Kanskje jeg også begynte. Litt på nytt. For et halvt år siden...

4 kommentarer:

  1. Ja, du begynte på nytt, Bente! :) Og det ble en fin, ny start... Bentebo og Gisle er slettes ikke værst! Jeg liker å lese det du skriver, så er jeg litt med... Jeg rakk ikke å bli så godt kjent med deg da, men jeg synes jeg kjenner deg litt bedre nå, selv om det er vanskelig å gå sammen på kafe når avstanden er så lang;-) Vi kan late som;-)

    SvarSlett
  2. Godt Nyttår Bente og tusen takk for dine bidrag til Karavanseraiet :)

    Nyttårsklem fra Ragnhild :)
    Som fremdeles syns du er tøff og flott :)

    SvarSlett
  3. :-) sender nyttårklem tilbake! Og takker for gode ord. De tar jeg med meg under armen. Inn i det nye året!

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!