Kjærlighetssorg i tre rom..

Idag er jeg på plass. I det nye, bittelille hjemmet mitt. Jeg har bestemt meg for at bad teller som et rom, så jeg har tre rom. Det er mange fordeler med å ha bare tre rom. De helt åpenbare er jo at man slipper å vaske seg ihjel., og det er begrenset med rot man kan greie å opparbeide seg. Det er også litt begrenset hvor ensom man føler seg.
Jeg tror ikke jeg orker å late som om det er spesielt kjempegøy å bli akutt singel, og frem til idag har livet vært fullt av Sardinia, leting etter ett sted og bo,korte forklaringer til de nærmeste, og flytting. Denne kvelden er den første kvelden jeg kan tillate meg å kjenne litt etter. En venninne hjalp meg med litt med flytting spurte meg hvordan det går. Spørmålet ble litt vrient å svare på uten å få tjukk stemme, så jeg svarte ganske fort at dette går fint, og speddde litt på om hvor greit det nye hjemmet mitt blir. Kjærlighetssorg er noe vi kjenner, likevel kjennes det ikke ut som man blir rutinert. Jeg har skrevet dagbok siden jeg var ni. Noen steder i dagbøkene dukker kjærlighetssorgen opp. Forskjellen , iallfall i min sorg, er at da jeg var sytten-atten år trodde jeg aldri det kom til å gå over. Det vet Bente trettiseks år at det gjør. Jeg sitter i det nye hjemmet mitt, og tenker at Frøya trives og det er fint. Jeg kommer også til å trives, det er også fint. Da jeg fikk MS diagnosen sykemeldte nevrologen meg i to uker, han sa at jeg fikk gråte, rase og synes synd å meg selv i to uker. "Etterpå skal du videre", sa han. Jeg vet at tjukkstemme syndromet og plutselig lyst til å høre triste sanger og gråte kommer til å være her litt. Og jeg skal spandere en kveld eller to til å synes synd på meg selv. Men så må jeg videre.