Dagen idag har vært rar. Den begynte egentlig igår. Mitt hjertes smerte skulle levere ting. Mine ting. Idet alt var avtalt kjente jeg at dette går bra. Det gikk ikke så bra. Han kom med ting. Jeg er Bente. Voksen. Saklig.. og voksen. Inni meg var jeg lillebente. Da alle ting var levert var Bentebo tom. Med tilsnitt av ensom. Jeg så utover ting. Som jeg ikke hadde savnet. Som jeg ikke hadde tenkt på. Nå var de der. Rotet. Forstyrret. Jeg banket på hos nabo. Inviterte på kaffe. Han syntes det hørtes fint ut. Og kom til Bentebo. Midt på gulvet, sammen med alt rotet står jeg. Og gråter. Jeg er noen som håndterer ting. Jeg står altså foran ganske fremmed nabo. Og gråter. Fremmed nabo er voksen. han deler ut en klem. Setter seg ned og oppfører seg om dette er vanlig. For hva jeg vet kan jo dette være vanlig. I dette nabolaget. Kanskje folk i dette nabolaget går til hverandre å gråter før de blir kjent. Ingen nabo har grått i Bentebo. Kanskje det blir etterhvert. Vi ble sittende å snakke. Om ting man snakker om når man er ny nabo. Det var hyggelig. Jeg ga bort en tekanne og kopper som ikke haddde plass.
Imorges våknet jeg, tittet utover.Kasser.Kommode.Kopper. Fiskegryte? Skøyter. Sovepose. Kløv til Frøya. Kjente at jeg ikke har tillatt meg å sørge.Jeg har ikke tillatt savn. Ikke etter tingene mine engang. Kanskje fordi jeg er voksen. Kanskje fordi jeg ikke har tatt meg tid. Kanskje fordi jeg ikke har orket. Helst fordi jeg ikke liker å være lillebente. Nå er alle tingene på plass. Alt har fått et sted å bo. Jeg også. Og antagelig en ny venn. Eller et nabolag med spesielle kvaliteter..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!