Raus eller SærSur..

Noen ganger er det helt utrolig lett å være raus. For meg er det når jeg er varm. Mett. Trygg. Fravær av smerte hjelper også en god del. Da jeg i Sona for Raushet. Jeg blir gavmild. Med det aller meste. Jeg ler av vitser som kanskje ikke er så morsomme. Jeg deler ut milde verbale gaver. Som aldri er løgn. Jeg blir bare flinkere til å legge merke til andre. Og andres fine sider. Jeg gir bort ting uten å tenke på at jeg Kanskje trenger det selv. Jeg liker meg selv.
Noen ganger er det ikke sånn. Jeg blir gjerrig. har ikke lyst. Til å dele. Eller gi.Jeg vil ha alt selv. Selv om noen trenger det mer enn meg. Det blir vanskelig å se andre. Jeg vil bare se meg selv. Min smerte. Meg som fryser. Meg som er sursulten. Meg som er utrygg.
Noen ganger blir det sånn når man må være raus. For noen ganger må man det. Selv om man har litt lyst til å være SærSur. Noen ganger greier jeg å se at jeg ikke er helt utrolig viktig alltid. Noen ganger tar det litt tid.
Etterpå. Kjenner jeg at det var riktig. Og verdt det. Og jeg liker meg selv bedre. Hvis jeg hadde vært SærSurBente. Hadde jeg skammet meg. Skikkelig. Så mye at jeg måtte si unnskyld. Jeg vet ikke om unnskyld gjelder. Når man vet at man gjør noe galt før man har gjort det. Det kalles vel overlegg?
Idag var en sånn dag. Hvor jeg hadde litt lyst til å være SærSur. Så rakk jeg å tenke at det ikke var nødvendig. Før jeg ble UtroligeKjipeBente. Jeg var i nærheten. Heldigvis hadde jeg betenkningstid. Alene I Bentebo. Jeg tenker av og til bedre alene. Flaks for meg.
Med beina plantet midt oppi situasjonen. Hadde jeg ikke lyst til å være teit . Ikke i det hele tatt. Jeg ble RauseBente. Selv om jeg ikke egentlig var i RauseSona. Jeg følte spesielt Utrygg. Enkefru Smerte har flyttet inn på noe som kjennes ut som åremål. Jeg var lovt pizza. Altså sulten.
Nå? Glad for at jeg ikke dummet meg skikkelig ut. Glad for at vi er laget sånn. Rause når det trengs. Rause når andre trenger det. Kanskje det ikke er egentlig raushet? Kanskje jeg bare var redd for å ikke like meg selv? Er det egentlig derfor vi er rause? For å like oss selv? For at andre skal like oss?
Jeg vet ikke. Jeg er helt sikker på at vedkommende som var målet. For rausheten min. Følte seg tryggere. Enn hvis jeg hadde vært ikke raus. Jeg er også helt sikker på at jeg føler meg bedre ved å velge den rause måten.. Men er jeg egentlig raus da?...