Langt borte...

Høsten er her. Jeg tror jeg har brukt litt tid på den før. Nå er den her. Det har blitt mørkere. Mer vær. Kaldere.
Venn ringte på ondag. Lurte på om det gikk ann og få meg med ut. Med mat. Og hund. Og sykkel. Det gikk ann. Jeg hadde vært ute hele formiddagen. Med venninne. Vi snakket om å dra. Til et annet sted. Når det blir for kaldt. Jeg har tenkt det. Ønsket det. Særlig i februar og mars. Og Januar. Og halve april. Og halve oktober. Det er minst tre måneder. et annet sted. Som er varmere. Som sikkert er fint. Jeg blir nok kjent med noen. Enkefru Smerte blir ikke med. Hun er redd. For mildere vær. Frøken Svimmel kan nok finne på og hive seg med, men hun kan håndteres. Iallfall når hun er ca alene. Det kan til og med hende Gisle kan regnes med. Selv om man egentlig ikke kan si sånn om menn. Jeg ser for meg FriskeBenteOmVinteren. Hun ser avslappet ut. Hun spiser godt. Hun våkner tidlig og trenger ikke hvile midt på dagen. Hun spiller Bocca med Gamle Menn. Selv om hun ikke vet hvordan Bocha staves. det gjør ingenting. Hun har ikke brydd seg om å spørre noen. Er FriskeBenteOmVinteren glad? Hun er modig. Hun tror nemlig at hun kan komme hjem om to-tre måneder. Så er alt som da hun dro. Jobben på Vinmonopolet er åpen som en kirkedør. Skolen jubler over at hun endelig er tilbake. Vennene står i kø for å ønske henne velkommen hjem. En av dem har besøkt henne, og vet at hun har blitt bra på bochia. Selv om hun enda ikke kan stave det. De gamle mennene er også hyggelige. Og det har vært fint klima. Mildt.
Sannheten er at det er ikke sånn verden fungerer. Hvis jeg reiser har verden gått sin gang her hjemme. Ting har skjedd. Som jeg ikke vet. Sorger har vært gjennomgått. Som jeg kanskje har hørt om. Det har vært ledd. Og grått. Og levd. Alldeles uten meg. Jeg har spilt et rart spill med kuler. Sammen med mennesker jeg kanskje liker. Kanskje fått nye venner. Som jeg helt sikkert liker. Hvis jeg tenker for mye på dette kjenner jeg at jeg kanskje ikke kan dra. Alt jeg har er her. Frøya også. Kanskje hun kan være med. Kanskje jeg bare er redd. Fryktstyring har vist seg å være dumt. Igjen og igjen. Men er det klokt at Enkefru Smerte skal bestemme? Blir det egentlig Frykt som bestemmer da? Sånne tanker må kanskje tenkes veldig nøye gjennom. Sånn at det er Lyst som bestemmer. Ikke Frykt.
Tenke det. Ønske det. Men gjøre det..
Jeg går gjennom den siste tiden. Turer sammen med noen som vet hvem jeg er. Jobben min som jeg elsker. Enkefru Smerte som har flyttet inn. Igjen.
Ønske det. Tenke det. Men gjøre det..
Frykt.
Lyst.
Kanskje noen gidder å sjekke hvordan botsja staves..?