tirsdag 11. november 2014

Nå..



På bildet over ser du bilde av sykkelen min. Og Frøya. Sammen har vi syklet 7 km. Etterpå gikk vi en fin tur i skogen sammen med Venninne.. Så syklet vi hjem igjen.
Jeg er mest glad. Det er ikke alle som vet hvor fint de er å bare sykle i vei. Og bare gå mot en topp i skogen. Lett som plett.
Jeg vet.
Da jeg kom hjem. Tok jeg en dusj og spiste skivene den fine kjæresten min hadde smurt til meg.
Så gikk jeg på en foreldrekonferanse. Der var jeg ekte pedagog. Som snakket om mestring og glede og ingen problemer.
Akkurat det kjentes like godt som den fine sykkel og gåturen.
Sånne dager kan jeg legge i skuffen for gode minner.


På toppen av turen kom tåka. Utsikten til havet ble borte. Det ble kaldt og fuktig på berget. Jeg var glad for at denne turen er kjent. Jeg vet hvor hjem er. Frøya slappet også av. Hun er der hun er . Bestandig.
På kjøleskapet henger brevet. " Aktive MS-forandringer ikke påvist"
Jeg prøver å være like mye nå som Frøya er.





onsdag 22. oktober 2014

Svømming og lykke på nesten som landet....


Dagen har vært fin. Svømmehall sammen med fjorten unger. Jeg hadde hovedansvar for en av dem. Vi to har snakket om svømming ganske lenge. Hva skal vi pakke i sekken. Hva er viktig å huske på? Vi dropper armringer.
Dette sa jeg ganske tidlig i forberedelse prosessen. Kanskje for to uker siden.
Buss til svømmehall. Stille opp på rekke. Svømmefolka sier det de skal si. Inn i garderobe. Av med klær. Alle klær. Ikke ta på badetøy før vi har dusja hele kroppen.
Jeg ser meg selv utenfra. Plutselig er jeg hun litt tjukke, voksne dama. Som sier
Alle må dusje før vi tar på badetøy.
Alle dusjer før de tar på badetøy. Vi kommer oss ut til bassenget. Jeg ser meg rundt. Jeg er den eneste voksne i badetøy. Du er den eneste med MS også . Og den eneste litt tjukke
Sier Frekke Bente.
Det barnet jeg har hovedansvar for ler og gleder seg til vi skal i vannet. Alle gleder seg til å hoppe i vannet. Jeg også. Iallfall litt.
- Det er nok iskaldt.
Hvisker redde Bente.
- Dessuten skulle du tatt med håndkle. Du er tross alt den eneste voksne med badetøy.
Jeg smiler til min følgesvenn.  Hiver meg fra bassengkanten, ned i vannet.


Nå?
Har jeg kjent på hvor utrolig godt jeg liker jobben min.
Idag har vært Glede- Entusiasme-Latter-Trygghet og alle gode ord.
Ingen har sagt LittTjukke eneste voksne i badetøy til meg.
Ingen sendte rare blikk  Ingen spurte hvorfor er du på grunna? Kan du ikke svømme.Til min følgesvenn . Som var helt uten armringer.
Alle koste seg med sitt. Og lo mot hverandre. Og alle var sammen i vannet.
På bussen hjem. Snakket vi om Neste gang i svømmehallen.
-Det er på mandag.
Sa jeg . Og kjente at jeg gleder meg.


Da jeg kom hjem syntes jeg det kjentes ut som vi bor på landet. Jeg tok noen bilder på vei inn.
Jeg hentet Frøya.
-Vi går ned til postkassa.
Sa jeg.
- Jeg kan fortelle om den fine dagen min.

Jeg kjenner at jammen har jeg det fint.

onsdag 15. oktober 2014

Ingen forandringer med restriktiv diffusjon...


Det er blitt etter.
Vi har sett på bilder. Jeg har fått et ark der det står:
"Aktive MS forandringer ikke påvist"
Det betyr at ikke MS har ødelagt mer av hjernen min enn for elleve år siden.
Nevrologen så ut som han pleier. Kanskje litt tynnere? Kanskje litt eldre? Kanskje litt mykere i blikket.
- Du har skiftet etternavn.
Sier han
Og ser skrått på Gisle. Har jeg faktisk giftet meg?
- Jeg tok mammas navn.
Sier jeg.
Og tenker at jeg kommer til å gifte meg. Faktisk.
Vi snakker litt om meg. Han synes jeg ser bra ut. Jeg gir ham arket jeg hentet på røntgen-senteret.
Jeg har lest alt. Masse jeg ikke forstår. En setning jeg forstår.
Han nevner medisin. Jeg forbereder meg så smått på gjøre rede for at jeg ikke vil ha medisiner.
Han sier at jeg ikke er så interessert.
- Nei ,sier jeg.
Han sier noe om stabilt og la det være med det. Han ser ut som han forbereder seg på å avslutte.
Stamcelle-behandling. Spør jeg. Han blir stille ganske lenge. Så  nevner han Risiko. Død.
- Du har vært vært veldig stabil.
Sier han.
Jeg kjenner meg litt lettet.
Vi avslutter. Jeg tar han i hånda. Kanskje jeg aldri ser deg igjen. Sier jeg. Han smiler litt. Jeg kjenner at akkurat det kom uten at jeg tenkte.


Nå?
Jeg føler meg glad. Lettet. Samtidig er ingenting egentlig annerledes.
Det er ikke helt sant.
Jeg har kjent på massiv støtte fra fjernt og nær.
Tusen takk.
Jeg har kjent på at jeg har hatt lyst til å rope.
Kjempehøyt.
HVA VAR DET JEG SA?
Idag kjente jeg også aksept hos nevrologen.
Det kjentes godt
Å ta valget om å ikke bruke medisiner har ikke alltid vært lett. Jeg tror ikke jeg sitter på noen fasit. Når jeg snakker med Nevrologen om dette. Hører jeg at dette er en komplisert sykdom. Ikke bare for meg. For ham også.
Kanskje jeg aldri får vite løsningen på MS-gåten.


En av heltene i sagaen er Gisle.
Hvis dette hadde vært super-enkel forskning. Ser vi at når noen er kjæresten til Gisle A. Ender de opp med at aktive MS-forandringer ikke blir påvist.


torsdag 25. september 2014

Tomatsuppe og fint liv...


Jeg tasser rundt i pysj-buksa. Nyser. Pusser nesa. Ser ut og kjenner etter om jeg har feber. Litt kanskje? Tar en kopp kaffe til. Ser på broa. Tenker gode tanker.
Jeg er ikke på jobb idag. Etter mange år ut og inn av arbeidslivet vet jeg enda ikke hva jeg skal kalle disse dagene.
Ufør-dager? Trygdedager? Fri -dager? Bente-dager?
Jeg sier at jeg ikke er på jobb. Jeg prøver å fylle dem med ting jeg liker å gjøre. Sopp-tur. Sykkeltur. Tur i skogen. Hage-dager. Eller som idag. Pusle hjemme i pysj og nyse.
Jeg liker jobben min. Jeg kjenner at hjemmedagene er helt nødvendige.



Det er høst. Kveldene er kaldere. Morgenene er mørkere.
Jeg liker høsten.
Frøya og jeg har blitt enige. Jeg skal komme meg ut av nyse-land. Ut av pysj-bukse.
- Jeg orker ikke svette tur. Sier jeg.
Frøya ser på meg. Lenge.
-Vi kan ta sykkelen et stykke . Gå et stykke. Ikke svette-tur.
Jeg kjenner jeg gleder meg. Begynner å tenke hvordan vi skal gjøre dette. Tror jeg har et forslag. Vet at jeg må handle også. Skal lage tomatsuppe av tomater fra hagen. Antagelig verdens beste tomatsuppe. Med hjemmedyrket chili,så klart.


Imorgen er det jobb igjen.
Jeg liker disse dagene som ble livet mitt.

torsdag 18. september 2014

Skrekk..


Akkurat nå føler jeg jeg meg bare rolig og lettet. Jeg angrer litt på at jeg prioriterte å ikke spise frokost. Jeg har sovet inatt. Hele natta.
Idag har jeg vært hos Tannlegen.
Jeg har tannlegeskrekk.  Ikke sånn åh,jeg liker ikke tannlege.
Jeg blir helt dum , Jeg lot være å gå til tannlegen. Åtte år. Da jeg kom til tannlegen da hadde jeg litt rusk. Et nytt hull og en gammel fylling som måtte byttes. Etterpå har jeg gått to ganger i året.
Så  fikk jeg tannkjøttsykdom. En sånn man kan miste tenner av. Selv om jeg ikke liker tannlege. Er jeg glad i tennene mine. Jeg gjør som tannlege Erlend sier. Jeg pusser. Pirker. Skyller. Kommer to-tre ganger i året.
Ifølge Tannlege Erlend har det  blitt bedre. Jeg presenteres for Tannpleier Karina(?). Hun spyler og sandblåser(!?)og skraper. Jeg har fått bedøvelse. Ikke vondt. Jeg prøver å sortere hva jeg er redd for.
Jeg er redd for at det plutselig skal bli fryktelig vondt. Skarp smerte. Som kommer uten at jeg er advart.
- Det skjer ikke.
Sier både  Tannlege Erlend og Tannpleier Karina.De oppfører seg på en helt annen måte enn den gale skoletannlegen min.
Mens Tannpleier Karina Sandblåser(!?) i vei i den bedøvde munnen min tenker jeg på at de tross alt kan dette.
Jeg er fortere ferdig enn jeg hadde sett for meg. Jeg har ikke vondt. Blodet renner ikke ut av munnen min. Jeg har ikke fått kjeft eller blitt behandlet dårlig.
Jeg tar bussen hjem. Jeg føler meg litt rart stolt.
Fordi jeg har vært hos tannlegen? Fordi jeg vet at den verste skrekken er borte?


Nå?
Har jeg for første gang i mitt liv bestilt blomster til et tannlegekontor.
Med sjokolade og fine farger. Fordi jeg synes de fortjener det.
Neste gang jeg skal til tannlegen. Har jeg sovet godt. Ikke gruet meg i dagevis. Gråten holdes på avstand. Og jeg er klar.
Idag skal jeg på foreldre-møte. Det er sikkert noen som er redd for det også.
Frøya minner om at tannhelse for hunder er et litt glemt tema. Husk Dentastix. De holde tennene rene,og er ikke minst utrolig smakfulle.