mandag 1. september 2014

Nå..


Dagene løper. Tre dager på jobb. Tre dager hver uke. Denne unge kvinnen har en alvorlig nevrologisk lidelse. Hva skjedde? Jeg vet ikke. Jeg står og går bedre enn for nitten år siden. Jeg vet mindre og mye mer om MS enn den gangen.
Jeg skriver før jeg skal på jobb. Inatt har jeg sovet godt. Jeg har slitt litt med å legge vekk jobben. Den har vært i hodet mitt. Hele tiden. Jeg opplever at jeg har mer ansvar i år. Spesialpedagogikk. Flinkis-ord? Jeg graver frem gammel kunnskap og bestiller bøker med ny. Jeg koser meg å mye at jeg ikke kan forklare det.


Igår var i å hørte på Beethovens 9.symfoni. Han var døv da han skrev den. Helt døv. De vakre tonene. Han må ha hørt dem inni seg. Det gjør inntrykk på meg hver gang jeg hører musikken. For jeg hører glede. Og frykt? Mest glede. Og kjenner jeg får respekt for han som skrev selv om han ikke hørte.


Dagene våre ved brua er gode. Gisle trives i fast jobb. Dagene er fullere. Noen ganger savner jeg å ha veldig god tid. Da må jeg minne meg på å ta meg tid til god tid. For jeg har den tiden jeg har. Lager rom til å somle. Rom til å kjenne etter. Jorde meg. Jeg ser ofte på brua da. Bilene glir over. Vi har ikke TV. Jeg hører på radio og ser på brua.


Det har blitt kveld igjen. Dagen har hatt jobb i seg. Jeg begynner å føle meg på plass. Godt å ha litt oversikt. I gangen lukter det epler. Vi plukket førti kilo av det lille epletreet: Gisle er saft-sjef. Jeg lager mos og gleder meg til å lage kake. Idag kjøpte jeg en epleskrellerdeler som også fjerner kjernehuset. Alt dette i en operasjon. Jeg pakket den ut av eska. Jeg forstår ikke bruksanvisningen. Jeg setter den midt på kjøkkenbordet. Gisle er bra på bruksanvisninger. Imorgen har vi fri. Jeg kjenner at jeg blir glad inni meg når jeg tenker på dagen. Jobb. Kjøp av epleskrelledeler som fjerner kjernehus. Venninnetreff i byen. Hjem til Frøya som gjerne rusler en tur med meg før det blir helt mørkt.
Nå?
Glad. Trøtt. Gladtrøtt.
Imorgen : Vi får se. Jeg vil aller helst plukke sopp.

Jeg tror Beethoven hørte tonene,selv om han var døv.
symfoni no 9

lørdag 16. august 2014

Nå..



Jeg har tent stearinlys. Spiller musikk litt høyere enn jeg pleier. LilleBente ler lavt  Pink Floyd. Stearinlys. Snart får jeg nok lyst til å drikke te. Betyr dette at det allerede er høst?
Dagene går fort. Jeg føler meg frisk. Likevel kjenner jeg minner i kroppen. Og hodet. Etter det siste MS attakket. Jeg husker plutselig hvordan det kjentes da jeg ble syk. 
Jeg lytter innover. Jeg skyver bort redsel. Jeg prøve å være her. Nå.
-Ingen vet. Sier jeg bestemt. 
- Det kan hende du tenker feil. Om alt. Sier LilleBente med masestemme.Tenk hvis de medisinene er skikkelig bra for oss? 


Jeg går tur med Frøya. Jeg begynner på jobb klokka åtte. Jeg går hjem klokka tre. Jeg drikker en kopp kaffe.. Frøya ser opplagt på meg fra kroken sin. Hun har har lyst at vi skal sykle. Jeg liker å sykle. Vi skal gå. Sier jeg. Det blåser og kommer til å pøsregne. Frøya rister seg og er klar. Tur er tur.
Når jeg går kjenner jeg at kroppen faller i en rytme jeg kjenner godt.  Jeg blir glad i og modig igjen.



Fjell-sko. Fjell-tur. Vi to i fjellet bare noen dager etter at jeg ble utskrevet fra sykehus. Dagene har gått. Mindre redd? Ikke redd?
Litt betenkt. Tiden leger alle sår. Eller ikke? Er det egentlig motsatt?
VoksneBente sier at jeg skal slutte med å skrive ned det jeg tenker. Ingen er interessert.
Vi er interessert. Sier Reddebente og LilleBente. Dessuten er det fint for deg. Du tenker bedre når du skriver.
Jeg børster dem vekk.
Tenker på dagen. Kjenner at kroppen er min egen.
Nå.


tirsdag 22. juli 2014

For meg?





Det kjennes rart å skrive . Jeg gjør det likevel.
Det er sommer.
Jeg har vært syk. Ikke hele sommeren. Bare en liten del. Likevel har MS fått mye plass. I hodet mitt. I Gisles hode. I dagen og natta vår.
Jeg tenker bestandig at jeg har Tid. Jeg tenker at min MS ikke er spesielt akutt.  Jeg pleier ikke være redd.
Jeg ble akutt syk. Og redd.
Ambulanse. Alvorlige ansikter. Sykehus.
Nå er jeg hjemme. Trygg.


Nevrologen ser på meg. I brevet står det at jeg velger å ikke benytte meg av medisinen de tilbyr meg.
Sta? Dum? Min kropp?
Vi skal ta bilder. Sier de.  De forrige bildene var ikke bra.
Det er seks år siden. Sier jeg.
Jeg vil fortelle om  halv jobb og ny sykkel.
De er ikke så interessert.
Jeg kjenner meg liten.
Jeg drar fra sykehuset med avtale om nye bilder. Jeg har ikke gjort noen avtale om medisiner.
Jeg gleder meg til å sykle meg en tur.


Frøya tør ikke hoppe fra brygga. Selv om hun kan. Hun svømmer rundt meg. Er redd jeg skal drukne? Er hun den klokeste? Jeg svømmer som  en fisk. Vi bader der jeg lærte å svømme. Hvis jeg lukker øynene dukker Mamma opp. Hun har bikini og sol-stol og et grønt håndkle jeg får på meg når jeg har badet. Jeg husker hvordan det lukter. Jeg husker lydene. Latter. Marie-kjeks. Sand og salt hud. Gisle bader her nå. Gisle og Bente og Frøya.
Har jeg tid?




onsdag 15. januar 2014

Fergeleiet ved Varoddbroa...


For en uke siden vasket vi BenteBo. Først hadde vi pakket ned tingene våre. Avgjørelsen om å flytte kom kanskje litt brått på mange. Jeg trodde vi skulle bruke lang tid på å finne et sted å bo. Vi snakket mye om hvordan det nye hjemmet skulle være.

  • Lov med hund
  • I nærheten av buss.
  • Stor dusj.
  • Praktisk.
Vi fant en leilighet ganske fort. Den er ganske stor. Den ligger i andre etasje. Den har samme dusj som vi dro fra.

  • Det er lov med hund.
  • Det går buss herfra.

Fra kjøkkenvinduet, Med lys og tannpirkere.

Det nye hjemmet vårt har hage. Den første morgenen jeg våknet her. Stod jeg opp. Tasset ut på kjøkkenet med de helt deilige ull-tøflene mine på beina. Utenfor vinduet så jeg fem dompaper som tasset på plenen. Det nye hjemmet har en hage med gamle frukttrær og dompapper.
Huset er gammelt. Bygget i 1939. Ikke spesielt lunt. Ikke spesielt praktisk. Plass til mer. Plass til oss.
Vi har utsikt over Varoddbrua Den ble bygget i 1956. Før broa kom,gikk det an å ta ferge over fjorden. En mann jeg traff nede på kaia fortalte meg om huset jeg bor i. En kaptein bygget det. Hans mor rodde ferga over fjorden. Hun var nok sterk.



Jeg vokste opp her ute. Det heter Søm. Jeg har gått i disse gatene. Badet på strendene.
Da jeg bodde her ute i oppveksten,pleide vi å sykle over broa. Til Byen. Eller til hestene på Lund. Frøya og jeg gikk over broa igår. Det er en fin tur. Jeg husket broa annerledes. Større. Smalere. Brattere. Idag gikk vi til Butikken. På veien hjem fant jeg navn jeg kjente.På postkasser.Noen bor her ute fremdeles. Nå bor jeg her igjen. I en leilighet som ikke passer til noen som har MS. Det er trapper her. Og bakker. Og trekkfullt. Det kjennes allerede ut som Hjem.

mandag 30. desember 2013

FyrJul....


Jeg har feiret jul på et fyr. Det har vært storm. Og regn. Og sol. To mennesker som liker regn og vind og hverandre. En hund som ikke liker regn og vind så godt. Frøya liker hverandre godt. Denne jula har vært min til nå fineste jul.


Vi pakket bilen full av gaver og mat. Jeg husker at jeg gledet meg mest av alt til å komme bort litt. Huset som inneholder BenteBo minner mer enn noensinne om et ganske slitent hospits. Jula er ikke enkel for alle.
Jeg har tusen ord og meninger om LAR behandling.(LegmiddelAssistertRehabilitering.)
Ikke nå. Ikke her. Kanskje aldri. Jeg tror ikke det virker.
Hverken LAR. Eller ordene mine.
Iallfall drar vi tre avgårde med bilen pakket til Fyr-jul. En uke mellom himmel og hav. Jeg husker at jeg var glad da vi kjørte.


Fyret er ikke glamorøst. Vi har leid fyrmester-assistent hybelen. Den er enkel. Litt for liten seng. Ikke ny og trendy. Vi har vært der før. Vi vet hvordan det er. Vi kommer igjen.
Under stue-bordet ligger en mappe med presseklipp som omhandler fyret og området rundt. Jeg leser om ti mennesker som druknet utenfor Sirevåg. På slutten av atten-hundre-tallet. De har fått sin egen sang. Historien forteller om for mye å drikke. Om Storm. Om rop etter hjelp i over en time. Jeg leser denne historien hver gang jeg er på fyret. Den blir i meg. Jeg kjenner hvor lik jeg er GammelTante som er død nå. Hun likte også de frykteligste historiene. Hun fortalte om tuberkulose og en kjent morder på tettstedet der hun kom fra. Jeg mener hun jobbet sammen med ham. Jeg innser plutselig at akkurat det kan jeg ha diktet. Hvor mye diktet egentlig hun?
Tragedien ved Sirevåg er helt sann. Jeg leser sakte gjennom navnene til dem som ikke ble funnet. De jobbet som Dreng og Fisker. Og Pike.
Vi spiller Backgammon. Og leser bøker. Jeg leser Linn Ullmanns bok "Det dyrebare" . Jeg synes den er fantastisk. Den sitter i meg fremdeles. Jeg lurer på om hun skriver like godt bestandig? Har hun lært det? Øvd seg? Vi spiser.  Og er ute i det mange synes er dårlig vær. Jeg kan se at Kjæresten min fryder seg. Jeg kan se at han har gått i vind før.


Vi besøker Varhaug gamle kirkegård. Den er nok den vakreste kirkegården jeg har besøkt. Jeg tenker at jeg vil begraves her.Er det lettere å miste noen som begraves her? Bedre å minnes den du savner ? Kanskje havet og himmelen gjør tapet mindre? Jeg tror ikke på noe etterpå. Jeg tror vi dør. Ferdig. Likevel er tanken fin? Utsikt mot evigheten.


På Jæren er gresset grønt fremdeles. Sauene går ute. DigerSauer. De er nok fornøyd. Jeg vet ikke helt hvordan fornøyde sauer ser ut. Min saue-fordom er at sauer liker seg bedre ute enn inne i sauefjøset. Jeg deler tanken med Frøya. Hun er uenig. Hun mener vinden er for kraftig og kald. Hvis hun hadde vært sau. Ville hun vært inne. Sier Frøya. Jeg tenker at vi alle har våre fordommer basert på hva vi liker godt selv. Eller dårlig.
Nå?
Er vi hjemme i BenteBo. Jeg har sovet en natt i senga vår. Det er den beste senga. Jeg har sovet godt. Huset kjennes roligere. Vi venter på et helt nytt år. Jeg vet ingenting om det nye året. Jeg tror nok det blir fint. Jeg gleder meg til våren. Og hageliv. Og GisleKjæreste som skal ha jobb. Vi skal ha nytt sted vi kan bo i. Med litt bedre plass. Og et ekte kjøkken. Jeg har vært glad i BenteBo. Jeg synes ikke det er så lenge siden Frøya og jeg flyttet inn. Den gangen jeg avkreftet at Frøya spiser møbler.
Jeg tenker tusen tanker. Jeg er mest takknemlig for denne jula. Jeg tenker at en takknemlig tanke lager enda en og enda en.
Jeg kan når som helst inviteres på FyrFerie. Faktisk kan jeg når som helst inviteres på Fyr.