tirsdag 27. november 2012

Joda...Vi tåler så inderlig vel.


Ute begynner det å bli kaldt.
Jeg synes det er vakkert.
Jeg har klær. Og et varmt hjem.
I BenteBo er det kjøleskap med mat i.
Og varm dusj.
Og myk seng.
Idag har jeg vært en svipp-tur til byen.
Jeg trasket gjennom gågata.
Please hører jeg.
Jeg vet.
At hvis jeg snur hodet mitt mot venstre.
Sitter det en tigger der.
Hun ser nok trist ut.
Og rister på koppen sin.
Please. Sier hun. bedende.
Jeg snur ikke på hodet.
Jeg går iskaldt videre.
Og tåler så inderlig vel..


De rumenske tiggerne fikk et sted å dusje i høst.
Mange var redd for at hele byen skulle bli invadert av rumenske tiggere.
Den ble ikke det.
Det er ikke sikkert at det så lukrativt.
Å bo ute.
Og dele dusj med tjue andre mennesker.
Jeg vet ikke.
Jeg har aldri prøvd.
Jeg har blitt noen som går forbi.
Uten å svare.
Uten å se.
Inni meg kjenner jeg skam.
Og maktesløshet.
For hva kan jeg egentlig gjøre?
Dypt inni meg kjenner jeg.
Irritasjon?
Hvorfor?
Tiggeren sier bare Please.
Hva ville jeg gjort?
Hvis jeg ikke var meg?
Men Rumenske Nadia.


Jeg vet ikke.
Jeg er født i  Norge.
Jeg har fått lege hvis jeg har vært syk.
Skole for å utdanne meg.
Støtte fordi jeg ikke kan jobbe.
Jeg har egentlig vunnet i lotto.
Fordi jeg er født i Norge.
Og jeg fortsetter å vinne.
Hver dag.
Jeg har ingen forutsetninger for å vite hvordan det er å bli født som fattig i Romania.
Jeg har tillatt meg å Tåle Så inderlig vel.

Dette snakket  vi om.
Idag.
Da jeg hadde passert tre tiggere.
Traff jeg Henne.
Som en natt for lenge siden ringte.
Og var Redd.
Idag ble vi Venner.
Snakket om Maktesløshet.
Urettferdighet.
Hun sier så fint:
Vi sitter midt i en stor bløtkake. Når tiggeren går forbi sier vi at det er så ekkelt å spise når de er her. Tiggerne må flytte seg.
For at vi skal spise kake i fred.


Vi er ivrige nå.
Snakker oss varme.
Kanskje vi har en plan.
Kanskje vi kan gjøre en forskjell.
Så må vi hjem.
Til maten.
Og dusjen.
Og senga.

Nå?
Kjenner jeg at det er fint å ha en plan.
På fredag kanskje jeg kan fortelle mer.
Men ikke nå.
Nå er det tirsdag kveld.
Jeg tenker.
At jeg jeg ikke er en tigger fra Romania.
Flaks?

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke ramme
r dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

                                 ( A. Øverland. Du må ikke sove).

18 kommentarer:

  1. Nå kom tårene............. og tankene!!! Også jeg tåler så inderlig vel... dessverre..!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror at vi er mange...som sitter på den grønne gren og tåler.
      Kanskje ting kan endres? Hvis noen begynner?

      Slett
  2. Vi tåler for mye så inderlig vel.
    Gjør vi ...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det gjør vi..og helt uten å tenke over det..

      Slett
  3. Hm...
    Er ikkje så van med å sjå tiggerar her hjå meg.
    Men var på kurs i Oslo i januar..
    Fekk berre beskjed om å gå rett forbi dei..
    Burde ikkje begynne å gi var beskjeden..
    Hardt å ikkje gi!
    Vert sagt at det er betre gi mat eller klede.
    Pengar kan gå til bakmenn..

    Veldig tankevekkande innlegg Bente!

    klem sendt din veg

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vel det vi "skal" Gå forbi. For bak finnes det en tiggebaron..Jeg vet ikke..

      Takk for at du leste..og kommenterte!

      Klem på vei :-)

      Slett
  4. Fantastisk innlegg Bente.
    Du set ord på det mange av oss kjenner.
    Eg var i Oslo forrige måned. Eg ga frå meg nokre
    myntar, men følte at det monna så lite, på neste hjørne
    var ein ny og ein ny...
    Kva kan ein gjere, som nyttar ?

    Nattaklem frå Anne-Mari

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tenker at hvis jeg kan hjelpe litt,kanskje noen andre også kan hjelpe litt?

      Godmorgenklem herfra

      Slett
  5. Her beskriver du skammen min Bente. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Men du pirket borti den, og det takker jeg deg for.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skammer meg også..Skam kan ikke brukes til noe,synes jeg..Jeg tenker at jeg må gjøre noe..
      Takk for at du leste og kommenterer.

      Slett
  6. Å, det gjør vondt å lese dette!
    Jeg går også forbi.
    Jeg er ikke den barmhjertige samaritan.
    Jeg har mange unnskyldninger.
    Jeg blir irritert.
    Jeg vil få gå i fred.
    Og så tenker jeg: Det kunne vært meg. Men jeg hadde ønsket at landet jeg hadde kommet til for å be om hjelp hadde hatt noe annet å tilby meg enn å tillate meg å ydmyke meg ved å tigge på gaten.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror vi synes dette er vanskelig. Alle sammen.

      Slett
  7. Jeg synes dette er forferdelig vanskelig, her er de ikke så mange - og de begynner å bli kjente ansikt i bybildet. Enkelte ganger føles det ut som å avvise en bekjent. Jeg ønsker å hjelpe andre, men jeg er ganske rådvill når det kommer til tiggere...

    Takk for at du får meg til å reflektere,
    god klem til deg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vanskelig..særlig når ansiktene begynner å bli kjent..

      Jeg tenker at det må finnes måter.

      God klem tilbake

      Slett
  8. Jeg klarer ikke alltid å stoppe opp om jeg har hendene fulle og litt travelt. Men jeg har skrevet om dette her:

    http://ellensoase.wordpress.com/2012/02/28/tigging-2/

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg leste hos deg.
      :-) Ikke stress..det er dårlig for deg

      Slett
  9. Veldig godt skrevet Bente.
    Veldig til ettertanke.
    De sitter her også.
    De sier ikke please.
    De sier hei, hei og smiler.
    Jeg sier hei, hei og smiler tilbake.
    Noen ganger gir jeg litt.
    De fleste ganger ikke.

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes det høres finere ut.
      Hei. Hei. Smil..
      Enn
      Please,please. Risting på kopp.

      Hm..

      Slett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!