Hvem er det som bestemmer mest egentlig?

Da jeg var liten trodde jeg at jeg kunne bestemme ganske mye mer enn jeg kunne.Når jeg ble stor. Så ble jeg ganske stor. Da skjønte jeg at det ikke var så mye å bestemme egentlig. Nå er jeg trettiseks år. Nå skjønner jeg at jeg kan bestemme en god del, Men jeg må se det. Og bestemme meg for at jeg skal bestemme. Nå skjønner jeg også at det er endel ting jeg ikke kan bestemme. Da lønner det seg å bare finne meg i de tingene. I tillegg har jeg funnet ut at jeg ikke vil bestemme. Så mye som jeg trodde. Jeg vil helst ikke bestemme noe. Ikke egentlig. Iallfall ikke små ting. Egentlig vil jeg at andre skal bestemme ganske mye for meg. Poenget at de må vite hvordan de skal bestemme. De må skjønne hva jeg liker. Hva jeg vil. Det kan jeg ikke forvente. Derfor må jeg betemme en god del ting. Selv om jeg helst ikke vil. Grunnene til at jeg skriver om bestemming idag er noen få. Nr 1; jeg har bestemt ganske mye på skole idag. Noen bestemmelser var gode og viktige. Noen var bare tullete, ikke viktige, og mest fordi det var fredag, sol og snart helg.
Nr 2: barn er skikkelige opptatt av hvem som bestemmer og hvem som har rett til å bestemme. Idag følte jeg meg som en vikar i opprykk. Da banket det på arbeidsromdøra. Utefor stod det en liten prinsesse. Hun skulle snakke med en annen enn meg. Den andre var ikke der. Jeg spurte om jeg kunne hjelpe. Det pleier jeg å spørre om. Da er ofte svaret at eleven vil snakke med en ekte lærer. Idag fikk jeg lov. Jeg ble i tillegg spurt om en ganske viktig problemstilling. Er det lov å dytte? Selv om det er på tull? Når den som blir dyttet sier stopp? Jeg bestemte alvorlig at når vi sier stopp, betyr det stopp. Det mener jeg er en generell regel. Ikke bare på skolen,men i hele verden.
Jeg husker ikke helt hvorfor jeg startet dette nå.  I bakgrunnen surrrer Nytt på Nytt. Jeg har ikke bestemt at det skal slås hverken av eller på. Dette er en ting jeg ikke har lyst til å bestemme veldig idag, kjenner jeg.
Syvende klasse er opptatt av bestemming de også. Jeg håper at jeg formidler en god bestemmingsteknikk. Ikke for mye. Ikke for lite. Kanskje jeg var litt i overkant av bestemmende idag. Det var ikke bare meg som gledet meg til helg og sol for å si det sånn.
Jeg tror jeg bare, med tusen ord. Prøver å klapre ned noe om at det tar så lang tid å lære seg hva som er viktig å bestemme. Jeg har ikke lært det enda. Ikke helt. Men det kan hende jeg er på vei til å skjønne noen ting om bestemming. Som jeg ikke har forstått før.
Jeg har bestemt meg for å ha en fin helg. Det tror jeg at jeg kan bestemme meg for. I ganske stor grad....