Habil på vinterføre...

Jobben min denne uka har vært lærevikar. På den bittelille skolen i skogen. Åtte elever fra første og andre klasse. Jeg føler meg heldig. Og flink. Når jobben min er der. Denne uka kom all snøen. Spedd på med litt regn.
Det går bilvei til den Bittelille skolen i skogen. Veien er ganske smal. Og svingete. Jeg er ganske trøtt. Og stiv. Om morgenen. Dette har vært tre morgener med litt intens start. Gisle har frivillig tatt på seg den første helt uoverstigelige oppgaven:
Å skuffe frem bilen min. Jeg vet ikke egentlig hvor ubehagelig oppgaven er. Jeg har fortrengt det. Jeg kan forestille meg det. Dessuten rekker jeg ikke opp til taket. På bilen min. Resten må jeg gjøre selv. Jeg kjører skikkelig treigt. Skikkelig forsiktig. Sikkert litt irriterende treigt. Og forsiktig. Jeg tar ingen sjanser. Jeg prøver å regne ut hvor mye plass. Og tid. Jeg må ha hvis jeg skal bremse. Det sier seg selv at det tar litt lenger å kjøre til Den Bittelille skolen i skogen. Når det er  vinterveier. På vei til jobb idag. Traff jeg en brøytebil. Jeg traff den ikke akkurat. Jeg kjørte forbi den. Den lå i grøfta. Var veltet helt over på siden. Han kom ingen vei. Jeg kjørte Skikkelig Forsiktig etter at jeg hadde sett ham. Noen var nok på vei for å dra brøytebilen opp av grøfta. Alle vet at vi trenger dem som brøyter nå. Jeg kom på at hvis jeg går igrøfta. Er det strengt tatt ikke krise for noen. Andre enn meg selv, selvfølgelig. Sånne tanker var ganske aktuelle i hodet mitt. På veien til Den Bittelille skolen. Det gikk såpass treigt at jeg måtte høre andakten på radio. Det betyr at klokka snart er halv ni. Mine åtte elever begynner skoledagen sin klokka halv ni. Jeg hadde fremdeles et lite stykke igjen. Ikke langt. Bare glatt. Og smalt. Og svingete.
Etter andakten er det musikk. Så er det nyheter. Klokka Halv ni. Jeg begynner å innse at jeg kanskje har overvurdert mine kjøreferdigheter litt. Før jeg dro. Midt inni sangen etter andakten. Er jeg fremme ved innkjørsen. Til Den BitteLille skolen . Den er ikke brøytet. Midt i bakken står min ene kollegas bil. Det ser ut som den står fast. Jeg liker ikke å komme for seint. Jeg tenkte fort. For fort vil kanskje enkelte si. Og plasser bilen tungt inni fonna. Da er jeg iallfall ikke i veien for andre som skal forbi. Pakker meg resolutt ut av bilen. Vasser i snøen. Og går inn på skolen. Som er helt uten elever. Bussen har ikke kommet enda. Jeg rekker både te og en prat med kollega. Som er litt misfornøyd med bilsituasjonen vår.
Skoledagen er som vanlig. Vi skal ha utedag. Det er fint. Jeg rekker å grave frem bilen min. Min kollega får hjelp av en traktor. Som drar hennes bil opp. Og som brøyter litt. Sånn at bilene våre kan parkere. Og komme seg ut av parkeringssituasjonen etterpå.
Klokka to skal jeg hjem. Jeg venter til skolebussen har kjørt. Sånn at jeg ikke skal forsinke noen. Jeg kjører treigt og forsiktig. Når jeg er nesten hjemme. Er det en mann på radioen. Han mistet halve beinet sitt i en trafikkulykke. Det han savner mest. Er å løpe omkapp med sønnen sin. Og gå på ski i lysløypa sammen med dattera. Jeg har ikke noen sønn. Eller datter. Men jeg liker å gå på ski. Jeg liker å løpe også. Så får jeg heller ta det litt med ro på glatta. Idag har jeg sluppet forbi tre biler. De andre kjørte like treigt som meg. Kanskje de også  liker å gå på ski....