Litt redd..

Idag skal de fikle med kroppen min igjen. Må en måte jeg ikke liker. Noen ganger kan fikling være bra. Godt. Noen ganger er det ubehagelig. Noen ganger er det vondt. Smerten kjennes som en krenkelse. Mot kroppen min. Som er meg. Gynekologen min er et fint menneske. Jeg liker henne. Det jeg ikke liker er hennes stadige innkallelser. Brev der det står at jeg ikke trenger være redd. Jeg har hørt det før. At jeg ikke trenger å være redd. Når det faktisk var grunn til å iallfall være litt betenkt. Ms diagnose. Epilepsi. Barnløs. Alle gode ting er tre. Denne gangen er jeg litt redd. Ikke veldig. Men litt. Gynekologiske undersøkelser er på en måte litt tabubelagt. Vi snakker om dem uten å gå i detalj. Jo verre, jo mindre snakk. Idag er det min tur. Til å ikke være redd. Til å ha spateler og sakser i meg. Som åpner. Og klipper. Tar bittsmå prøver i et glass. Som skal undesøkes i mikroskop. Eller noe. Hva vet vel jeg hva de gjør med de ørsmå bitene. Som er litt av meg. Nå har de etterhvert ganske mange biter. Som er meg. Det er fint at de følger med. Trygt. Jeg vet. Men akkurat nå kjennes det ikke trygt. Akkurat nå ligger celledeling mellom meg og kreft. Anehver nordmann opplever kreft. Enten i nær familie. Eller på egen kropp. Jeg er heldig. Som har latt meg bli undersøkt etter planen. Da opppdager de "uregelmessigheter" tidlig. Før det blir farlig. Jeg vet det. Jeg vet at jeg ikke trenger å være redd. Likevel er jeg. Litt redd. Denne bloggen er litt for meg. Og litt for dem som kjenner at det er en stund siden siste cellesjekk. Hos gynekologen. Gå. Sjekk. Det er ikke noe å være redd for. Men det kan bli. Hvis man skulker.Jeg skulker ikke. Jeg skal gå. Og klippes litt i. Og ta ørsmå prøver. Som kjennes store. Lillebente synes litt synd på seg selv nå. Likevel vet hun at dette går fint. Finere enn hun egentlig tror. Fordi Redd skal ikke ta plass. I det hele tatt.

...Dessuten har jeg nå lært at det heter spekeler..