På plass..

Idag har vært fin. Igår også. Jeg kjenner at jeg er på plass. Egentlig litt pussig begrep. Jeg roper på plass til Udyret som har blitt til Frøya igjen. Da kommer hun. Setter seg ved mitt venstre kne. Og ser stolt og forventningsfull ut. Jeg kjenner meg på plass nå. Jeg er trygg inni meg. Jeg sover godt. Mitt hjertes smerte er innom hodet mitt noen ganger. I løpet av dagen. Da blir jeg ikke altfor lei meg lenger. Jeg gleder meg til alt som skal komme. Soppleting. Lange turer på barfrost under høy himmel. Elevene som har blitt en sommer eldre. Et streif av lykke sildrer i meg. Fordi jeg gleder meg til videre. Nå er nå. Sånn er det alltid for meg. Mange har tusen planer om hva som skal skje. For meg er nå nå. Jeg har aldri vært så flink på å planlegge. Helt til forrige uke trodde jeg det var en karakterbrist. Det er ikke det. Det er fint. I hodet mitt ser verden ut som akkurat nå. Glad. Trist. Redd. Alene. Akkurat nå. Ikke imorgen eller neste år. Bare nå. Akkurat nå er jeg på plass. Akkurat nå er Bentebo hjemmet mitt. Akkurat nå er jeg vikar. Akkurat nå er jeg frisk.
Og glad og forventningsfull. På plass.