Lille Persille og andre prinser..

Jeg er tante. Ganger en haug med ganger. Jeg elsker alle sammen.Noen er store prinser. Som har blitt voksne. Noen så store at de villig deler livet sitt med tante. Som trøster. Som lurer på hvordan jeg har det. Så er det lille Persille. Som likner på tante. På godt og vondt. Igår spiste Lille Persille fra min talleken. Hun drakk fra min kopp. Inatt sov Lille Persille i min seng. Hun avsluttet en haug med besøk. Storsøster var redd for at tante var for sliten. Etter noen netter som ikke sluttet før dagen kom. Det var jeg ikke. Jeg hadde gledet meg. jeg var lei meg for at vi ikke fikk mer tid. Mer tid til å være sammen. For det er det vi er. Vi er sammen. Hun er ikke slitsom. Hun er ikke masete, krevende eller bortskjemt. Hun er lille Persille. Vi gjorde ikke noe spesielt. Vi la oss tidlig. Vi sto opp passe. Vi drakk kakao til frokost.Vi gikk tur. Vi lo. Snakket. Vi hadde lyst til å ha bedre tid. Kanskje vi liker hverandre fordi vi er like. Fordi vi ser noe som er trygt. Kjent. Dagen ble kort. Tante skulle på jobb. Lille Persille vil komme i høstferien. Vi spør Mamma. Hun vil tenke litt. Snakke med Pappa. Jeg vet at Lille Persille er stor nok. Til å reise alene. Uten skilt. Bentebo er ikke stort. Men her er masse tanterom. Jeg håper det blir en Lille Persilleferie. Da kan vi ha tid. Til å være. Og plukke sopp. Og høre musikk. Og le. Og gå på kino. Jeg er klar over at hun ikke er min. Hun er Storsøsters. Likevel kjenner jeg at prinsene og Lille Persille er litt mine også. Å være tante er en gave. Man skal ikke være så streng. Ikke så opptatt av soving og spising og andre Viktige ting. Tante kan være annerledes. Kanskje trenger Prinsene det. Kanskje trenger Lille Persille en tante som bare er tante.. Jeg vet at tante trenger prinsene og Lille Persille....