onsdag 7. juli 2010

Den ventende hærskare...

Jeg venter. Idag venter jeg på den nye senga mi. Den er 120 cm og veldig bra for ryggen ifølge møbeldama. I ventetiden har jeg ryddet. Og tenkt på venting. Ryddingen gikk unna, jeg begynner å komme i orden. Tenkingen på venting kjennes ut som har vart hele livet mitt. Jeg er en av dem som tilhører den ventende hærskare. Jeg er en venter. På at alt skal bli annerledes. på at alt skal bli bedre. På at noen skal komme, på at noen skal gå. Jeg venter og venter. Og siden jeg har gjort det hele livet mitt, tror jeg egentlig at jeg liker det. Det ligger håp i venting. Og tro. Noen ganger kjennes ventingen bortkastet. Jeg har en kladd på et kjærlighetsbrev.Jeg tror jeg er atten år, og skriver tåredryppende om bortkastet venting. Jeg høres bitter ut, og jeg håper jeg lyttet til mormors råd om å aldri sende kjærlighetsbrev som var skrevet om kvelden, uten å lese gjennom det om morgenen med nye øyne. Venting kan være alt. Den kan være god og full av forventning. Den kan være sår og lengtende. Den kan være trist eller vill. Men når vi venter på noe har vi ikke gitt opp. Jeg synes det er trist med de få menneskene som har resignert. De slutter å vente, de slutter å tro på at de er i endring.
Akkurat nå er ventingen litt irriterende. Jeg vet at senga skal komme, egentlig nå, men nå er ikke nå for møbelbærermannen. Så jeg venter. Og skriver. Og har ryddet. Og planlegger hva jeg trenger. Og skriver ned hva jeg trenger. Egentlig får jeg gjort mye i ventinga..Kanskje det er det venting egentlig er til?

2 kommentarer:

  1. Og så ventet vi på snøen som aldri kom til jul. Husker du det?

    SvarSlett
  2. Det gjorde vi.. og skøyteis..og våren.

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!