Bjørn og meg og andre menn..

Torsdag var jeg på konsert. Med Bjørn Eidsvåg. Jeg hadde gledet meg. Det begynte å regne ganske fort. Det gjorde ingenting. Frøken Svimmel holdt seg borte, tror ikke hun liker Bjørn så godt. Byen var full av mennesker. Kjempeglade mennnesker som spiste. Og drakk! Og så på båter. Fantastisk stemmning. Ingen sloss heller. Iallfall ikke der jeg var. Da Bjørn spilte måtte jeg høre alene. Venn syntes det regnet for mye. Dessuten ville han drikke øl. Jeg stiller meg altså opp alene. Og synger. Alene. Helt til mann på min alder kommer. Han er også alene. Og virker ikke ekkel. Han kan mange tekster. Og synger ganske falsk, men med godt humør. Og smiler. Og fikk meg til et sted jeg kunne se bedre. Jeg svare hyggelig på hva jeg heter. Og, ja, jeg er herfra. Mann synger videre. Jeg også. Bjørn også.Nå synger vi "Mysteriet deg". Mann stiller seg bak meg, legger armene hjemmevant rundt meg og vugger. På en måte danser jeg med mann, bare med ryggen til ham. Det er ganske hyggelig, men ikke utrolig hyggelig, så jeg glir diskret bort mens jeg klapper for fin sang. Mann spør om jeg vil være med til vennene hans og hilse på. Det vil jeg ikke. Jeg takker høflig, minner om venn, og rusler glad avgårde. når jeg legger meg den kvelden tenker jeg at sånn blir det nå.. nå er det meningen at jeg skal lete etter noen. Det er meningen at jeg skal finne noen jeg liker. Skikkelig godt. Så godt at jeg må forklare om Frøken Svimmel, Enkefru Smerte, Fetter Vissen og Fattig Hans. Og lilllebente. Og hele meg. Jeg spoler tilbake til konserten. Kjenner at jeg ikke gidder å prøve engang enda. I Bentebo er det plass til Frøya og meg. Noen ganger besøk av venner og familie. I Bente er det bare plass til det som er her nå.