Savner..

Når jeg jobber mye. Har jeg skikkelig fint. Fordi jeg liker å jobbe.
Problemet er at jeg savner ting. Når jeg jobber mye.
Idag har jeg laget en liste.
Over hva jeg savner:

• Tur med Frøya. Ikke bare små tisse turer. EkteTur tur. For eksempel hit:

• Kaffebesøk hos Mamma. Akkurat nå vet jeg at hun har det bra. Det er bare fordi jeg ikke har hørt noe.Alvorlig gale ting får man alltid vite om. Her er Mamma på kolonihage-Spaning.:

• Husarbeid: Dette tror jeg aldri på. Når jeg jobber lite. Og gjør litt husarbeid. Likevel er det sånn at når jeg jobber mye..blir det gjort mindre husarbeid. Faktisk så lite at jeg savner det. Jeg elsker bilde av klesvask fra Sardinia.. så det får illustrere punktet "husarbeid"

• God tid. Med overskudd. 

Det er mange flere ting på SavnerLista. Men jeg tenker hele tiden på dagen idag. På skolen. Og at jeg ikke har savnet noe. Ikke egentlig.

Selv om jeg tror at etter to uker. Med bare jobb.

Blir det godt. Med en pause.

Gjest hos mormor..

Idag er jeg på skolen en liten tur. Kanskje jeg kan lære noen noe. Kanskje vi kan le litt. Jeg liker å være vikar! Det er på en måte å være gjest.
Jeg har skrevet et innlegg. Muren til mormor.
Det handler om å være gjest.
Ha fin dag!

Mormorgjest...Og Alder.

Jeg føler meg heldig. Først Kamelryttersken. Som skrev så sterkt om mobbing. 

Nå har jeg fått Mormor til å skrive for meg også.

Mormors Klagemur er et sted alle burde innom. Minst en gang om dagen. Mormor er klok. Morsom. Skarp. Rund. Jeg synes egentlig hun klager lite. Til å ha sin helt egne Klagemur.. Dere kan lese selv. Kos dere!

                                           ............

«Alder er et tall? Bestemannen?» Mormor lener seg mot den beste av oss, der de sitter på trappen og ser på «de unge» som spiller krokket på enga. «De små» raser frem og tilbake, ned til brygga og opp på enga, frem og tilbake i et forrykende tempo. «Rart å være gamlingene,» sier mormor og ser nøye på den beste av oss. «Ser ikke ut til at du har blitt gammel, nesten. Litt salt og pepper i skjegget, men ellers? Nei, da, samme bestemannen jeg så, mangeogtredve år siden. Førti? Ikke førti vel?» Mormor rister litt på hodet og fortsetter å se.

«Har du fått alder på hjernen, eller?» spør den beste av oss. «Hørte nok at du snakket med hun som bor hele året, om alder. Om følelser og å bli «voksen», var det ikke så? Det spiller da vel ingen rolle om du er 30, 40 eller 60? Du er jo deg, likevel?» Den beste av oss stryker over piggsveisen til mormor. «Ikke har du blitt gråhåret heller. Er ikke det en av de store, farlige tingene, når man kommer litt opp i årene? For damene?» Han ser ertende på mormor.

«To ting», sier mormor. «Først: Alder er et tall som ikke sier mye om hva som bor inni mormor. Jo, kanskje litt om knokler og slikt. Men ikke mye om det som gjør mormor til mormor. Dessuten har jeg grått hår, i alle fall to. Ikke flere, dessverre. Ikke erte, når mormor snakker gravalvor.»

Mormor skubber til den beste av oss, han flirer og setter seg på benken. « Det der var ikke mye mormoraktig og voksent, skubbe sånn! Pass deg eller så kaster jeg deg i vannet.» Mormor ler og lar seg kaste i vannet. Og klager over vann i ørene.

Etter påfølgende tørking og tørreklær tar mormor opp alder og tall igjen. «Mente å si at alder ikke sier så mye om hvordan mormor føler seg!» hun har fingrene godt nede i bollen med nyplukkede stikkelsbær og deler gjerne med småmor. «Noen ganger 5 og noen ganger 103. Aldri godt å vite.» «Skriver under på det der om 5», sier den beste av oss. Skulle tro at mormorer ikke plasket rundt i regnet med lite på og rutete gummistøvler akkurat som en femåring. Eller spiste stikkelsbær med hele fjeset. Ikke mye «ladylike» om jeg får si det.»

«Men det tallet er farlig også, alderstallet. Det sier at nå er mormor 60+ og ikke verdt. Bare utgift. Kan ikke noe, er ikke noe og mange tror at vil ikke noe. Bare sitte i gyngestol og mimre om «alt bedre før». Ikke brukbar i arbeidsliv, heller.» Mormor stirrer ned i bollen som helt plutselig er tom. «Hente mer. Tenker på småmor, hun er fremtid og pågangsmot. Verdt mye. Erfaring og viten om, kanskje ikke så mye å ha? Hakkapellitta. Mene at mormor er passé, utdatert og ikke nyttig! Det skulle tatt seg ut om alle mormorer, morfarer, farmorer og farfarer ikke gadd eller ville. Eller delte med erfaring og viten.»

Mormor setter seg ned med nyplukkede stikkelsbær og ser på den beste av oss: «Hvorfor er det slik?» Ja hun kan lure, mormor. Har du noen svar å gi henne?

Gjest om Mobbing…

Jeg har invitert Ragnhild til å skrive et innlegg for meg. Hun har sin egen blogg. Da jeg spurte om hun kunne tenke seg å skrive et innlegg for meg. Følte jeg meg modig. Ragnhild er flink.
Dette har hun skrevet. Hvis du vil lese mer av Ragnhild etterpå..går du hit
Her er hun..
 

Lita jente med et tøft tryne?

Det som virker svakest og mest usikkert i dere, er det sterkeste og det sikreste
Fra Kahlil Gibran, «Profeten», Damm 2003, s. 121
«Been there, done that» kan lett bli en floskel som brukes for å vise hvor kul og trendy man er. Om det nå er for å fortelle at man var på det mondene feriestedet i det store landet Syden for maange år siden. Eller hoppet strikk fra Goldengatebrua før Vårherre fikk på seg sandalene, iallfall var ikke verden skapt den gangen, det er nå helt sikkert.
Men «Been there, done that» er ikke en floskel når man vil og ikke minst tør, vise at man har kjent på det å bli mobbet. Og ikke bare kjent på. Kjent hva ensomheten og usikkerheten gjør med en som individ. Og da snakker vi ikke bare om en uheldig sårende bemerkning. Men mobbing over tid, det å bli holdt utenfor, bli trakassert. Kamelryttersken kan faktisk si det, ikke for å være kul og blasert «Se på meg, jeg har da klart meg?» Nei, for det har hun ikke, klart seg. Hun har overlevd, ja. Utad ser det kanskje bra ut, men skorpene på sårene etter å ha ligget i fosterstilling på grusen i skolegården vises ikke. Bitterheten over utestenging og tapte muligheter ligger der og verker.
Du e fremmed I dagen og dagen kan ingen forandre
Den e vevd I for sterk erindring om det som va
Fra «Dagen» - Kari Bremnes - «Blå Krukke» 1989
Mange hjelpepersoner snakker om at man lar ting skje med en, de vil ikke tillate den de skal hjelpe å si at «Den og den gjorde det og det med meg». Nei, det var du som tillot det å skje. Altså at det er offeret som er ansvarlig for sin egen misere. Ja, kanskje, hvis vi snakker om uheldige sidebemerkninger til voksne mennesker. Men bare kanskje, for det er like mye mobberens ansvar hva h*n sier og gjør. Klart skal Kamelryttersken være våken og klar på sine grenser, hva hun vil godta og hva hun formidler om seg og sitt. Både verbalt og non-verbalt. Men det kan man ikke kreve av den lille jenta som ikke skjønner hvorfor hun ikke får være med å leke? Kanskje det harde skallet hun bærer bare er et skalkeskjul? Kanskje det er den samme livredde lille jenta som gjemmer seg bak et tøft tryne? Ei lita jente som aldri har fått bearbeidet det hun som voksen forstår var et h...e i oppveksten? Kanskje hun tar med seg de samme reaksjonsmønstrene inn i voksen alder, hvor hun skal oppføre seg «voksent», men ikke klarer, fordi hun ser de samme holdningene hos omgivelsene som den gang. Da hun lå på gruve på skoleplassen og lærerinna sto og dyttet til henne med foten for å få henne opp og inn til timen? Den lærerinna som egentlig var ganske kul? I klasserommet.
Mørke
mørke midt på dagen
dette skal du over
skal du gjøre
skal du gjennom
skal du våge
skal du bære
I dette store mørket skal du være

Hold mæ! Nu blir rommet borte
Alle linje brekkes
Alle grense strekkes
Med vold
Alle sanga her e rock'n roll
Fra «Mørke midt på dagen» - Kari Bremnes - «Blå Krukke» 1989
Skal mobbeofferet bare arbeide med seg selv, heve seg over uretten som rammet en selv, godta at omgivelsene glemmer uretten som ikke rammet dem, som ikke tør møte et menneske med behov for å bli møtt, behov for forståelse for at slik behandler man ikke et menneske. At man går ikke på bygda og forteller sånn og slik om et navngitt medmenneske. At dette sånn og slik som fortelles er ren trakassering, at det er ord fortelleren ikke kan tenke seg at andre forteller om ham? At fortelleren ved å si sånn og slik viser at den han snakker om faktisk ikke er verdt noe, at han ringeakter vedkommende så mye at han ikke bryr seg om en døyt om offeret for sine fortellinger.
Hvem kompenserer for slike handlinger? Med hva? Og lar slik oppførsel seg kompensere? Lar de sårene seg lege? Klarer man å hjelpe offeret så mye at det kan begynne på sin egen helbredelsesprosess?
De eies fremdeles av natt når alarmen går
De bæres fra drømmen tel dagen de ikkje førstår
Prinsessa i berget det blå
må slutte å spinne og begynne å gå
Og risen som ikkje har hjertet på plass
må gi gass
Fra «Eventyr» - Kari Bremnes - «Blå Krukke» 1989