torsdag 14. november 2013

Motstand?

Oslo 2013 og Kristiania 1889. Foto  Jan T. Espedal. Maleri Kristian Krogh.
Jeg lagde suppe igår. Onsdag er suppedagen. Suppa har ofte kylling i seg. Og litt grønnsaker. Igår var det mest gulrot og løk og kylling. En pose med potetstappe. Litt salt og pepper. Chili varmer godt. Jeg skreller og hakker og smaker. Kaster skrell og kyllingbein i kompost-bøtta. På den måte er suppeprosjektet med til hagen. Komposten blir til jord. Til våren er kompostjorda flott for hagen.
Igår kjente jeg på Motstand. Jeg begynte å tenke at det bare er tull å lage suppe til noen som bor under en bro. Jeg begynte å hisse meg litt opp for en gryte. Den ble borte ifjor. Jeg kan ikke drive og gi bort gryter. Sa jeg høyt til Gisle som egentlig har influensa. Jeg husker ikke hva Gisle sa. Jeg var litt for opptatt med å lage meg Gode Grunner til å slutte med suppelevering. Litt før på dagen hadde jeg kjøpt en brukt gryte. Den er stor og kostet hundre kroner. Den kan brukes på bålet. Husker jeg at jeg tenkte da jeg fant den. Romfolket har ikke kjøkken under broa. De har bål. Når jeg står og tenker tanker om at ingenting er noen vits. Handler det mer om meg som er sliten og ikke har lyst til å ut i regnet. Jeg har lyst til å se på tv under teppet. Jeg vet at jeg har avtalt å komme. Jeg er en som holder avtaler. Jeg tenker at neste onsdag er det ikke sikkert jeg gidder. Jeg tar på lua og bærer suppa i bilen. Lokket er tapet på med maskering-tape. Jeg kjører ned. Ved broa ser jeg to unge gutter. Jeg ser at de har fått bålet skikkelig igang. Jeg kjenner ikke de to guttene. Jeg går ut av bilen. Spør om de vil ha suppe. De snakker ikke engelsk. En av de voksne damene roper til meg. Hun er helt nede ved broa. Food? Roper hun. Jeg har snakket med henne mange ganger. Jeg er lei meg for at jeg ikke husker hva hun heter. Hun har spist suppa mi før. Jeg har ikke lyst til å gå ned med gryta selv. Det er kjempebratt. Gryta er stor og varm. Damen roper til guttene.  Den ene tar i mot. Han sier Thank You. Han kommer seg ned den bratte skråningen. Thank you,sister roper damen som har et navn jeg ikke husker. Jeg sier at jeg kommer og henter gryta imorgen. Samme tid samme sted.
Jeg kjører hjem. På veien hjem er jeg innom butikken en snartur. Jeg vet at jeg kommer til å lage suppe neste onsdag også.


Idag er det torsdag.
Da jeg var på vei til VikarJobb fikk jeg en melding:
"Har forstått det sånn at du har litt kontakt med romfolket. Trenger de tøy?
Jeg svarte:
"De trenger varme klær,sko og tepper.."
Jeg kjente at meldingen ga meg håp. Jeg ringte til den som sendte meldingen. Og sa takk. Hun spurte hvorfor? For omtanken din for romfolket, For at du ser at det er folk som du og jeg. Det er mange som glemmer det. Jeg kjenner tanker om at jeg også noen ganger glemmer det. Vi småprater litt. Og blir enige om at jeg plukker opp en sekk med en dyne og noen varme gensere i.
Når jeg sitter på bussen som kjører meg til VikarJobb er jeg RoligGlad.
Nå?
Er kvelden kommet. Jeg skal snart plukke opp en sekk med varme i. Og en tom suppe-gryte. Den skal nok fylles igjen.
Neste onsdag er SuppeOnsdag

4 kommentarer:

  1. Det er så fasinerande å lese. Og tankane dine er så normale,
    og hjertet ditt er så varmt, pliktfølelsen er stor.
    Du er eit medmenneske Bente !!
    Opp i all elendigheit er romfolket under brua heldige som har deg.
    Og kanskje blir det meir ringvirkningar av medmenneske.

    God klem frå Anne-Mari

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!