lørdag 23. juli 2011

.....

Jeg hadde besøke av Frøken Svimmel igår. Jeg tilbrakte store deler av dagen på sofaen. Sammen med dårlige såper. Og søvn.
Jeg våknet av at et nyhets-menneske sa at det har smelt en Bombe.I regjeringskvartalet. Jeg har en liten Prins som jobber der.
I ett kvarter var jeg aldeles kald. Jeg tastet på mobilen. Alt ok?
Ingen svar.
Sjekket Facebook. Alt bra. Skriver Lille Prins. Som derimot er fra seg av bekymring for sine venner på Øya. Og i Regjeringskvartalet. Der han skulle vært. Men han hadde fri.
Jeg ?
Rystet.
På en ekkel måte lettet. Fordi Akkurat Min Lille Prins er trygg.
Lei seg. Men trygg.
Noen ganger er ens egen verden sjokkerende enkel. Selvopptatt. Og liten.
Nå?
Rystet. Full av medfølelse for alle dem. Som fremdeles Venter. Som kanskje alltid på et vis kommer til å Vente. På noen som aldri kommer hjem.

6 kommentarer:

  1. Kjære deg, så redd du må ha vært.
    Og stakkars Lille Prins.
    Og stakkars alle dem som mistet, helse og mennesker.
    Men det skal ikke knekke eller kue.
    Vi skal sørge, men arbeide for å hindre noe lignende å skje igjen. Om vi kan.

    Mormorklem til dere tre og Lille Prins

    SvarSlett
  2. Det er så trist, jeg er så lei meg, jeg gråter! Så fint at din lille prins har det bra! Det var godt å høre!
    Uff, det siste døgnet har vært helt uvirkelig. Håper egentlig jeg skal våkne opp fra en vond drøm. Men marerittet er dessverre virkelig!

    Nå må vi bare ta vare på hverandre og de berørte, som aldri vil få igjen livene sine som de var!

    Klæm pia

    SvarSlett
  3. Det er sant som dere sier..vi skal ikke la oss kue.Og vi må ta vare på hverandre. Og tenke gode tanker.Ikke hate.

    SvarSlett
  4. Oi, det er jo en mors mareritt! Var rett og slett for sterkt å se bilder fra Utøya mens det pågikk i går!

    SvarSlett
  5. Gnist: I dette tilfelle en tantes mareritt..og selvfølgelig en mors..Bildene fra Utøya er unødvendig
    direkte og detaljerte, synes jeg.

    SvarSlett
  6. jeg skjønner den følelsen.. vi visste ikke da vi satt på toget at alexandras venner var på øya.. det ble tunge dager da meldingene kom..

    vil bare innom å takke for kommentarene underveis.. det var usigelig godt at noen fulgte oss på turen.. jeg var ikke så høy i hatten mot slutten.. det var tungt å sitte i Amsterdam sammen med læreren til Wiljar og Johannes.. tenk, jeg sitter på et av byens 100-vis av hoteller men treffer henne.. som var sorgtung.. som kjente vennen til Alexandra.. jeg har sluttet å tro på tilfeldigheter.. hun gav meg info vi ikke fikk der hjemme.. det var nok en mening..

    klæm tell dæ fra mæ som ikke skjønner det helt ennå..

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!