Post kurs...

Hjemme igjen. Etter en helg sammen med de unge i ms forbundet. Iallfall noen av dem. Vi har snakket. Og ledd. Og spist. Noen av oss har kanskje sovet litt i underkant. Iallfall jeg. Jeg har lært noe nytt. Kanskje ikke om Nav. Litt har jeg lært om Nav.Jeg har lært mest.Om hvor mye jeg kan le. Av riverdance. Om hvor barnslige. Vi kan være. Vi har spilt nøtt eller sannhet. Som jeg ikke spilt siden åttende klasse. Kjempebarnslig. Og temmelig gøy. Jeg har lært at hotellboing. Er ikke hva det er. Glansen er borte. Jeg har lært at kursene er viktige. Noen gråt. Og så lo de igjen. Noen kommer nok hjem med ting i seg de ikke hadde. Før de kom. Jeg? Er på vei til å innse. At jeg kanskje ikke er ung. Ikke ung i ms sammnheng. Jeg har begynt å innstille meg på. Å finne noen som kan ta over. Noen som er ung. Noen som trenger det. Mer enn meg. Jeg tar egentlig noen sin plass. Jeg leste gjennom bloggen jeg skrev. Før jeg dro. Veldig leie ting hadde skjedd. Ingen var blitt utrolig syke. Jeg traff alle venner. Og fikk noen nye. Likevel ser jeg. At jeg har fått det jeg skal. Noen andre trenger det mer. Jeg tror jeg vet. At det er vanskelig. Å være ung med en sånn sykdom. Da jeg var ung. Ville jeg helst gjemme meg. Gjemme den. Sykdommen. Det er ikke alle som vil. På kurs. Selv om de egentlig vil. Når de har vært en gang. Sånn tror jeg det er. For alle som har noe ikke alle har. Å komme et sted man blir møtt. Sånn man er. Med alt man helst vil gjemme. Denne bloggen blir litt rar. For jeg tenker mens jeg skriver. Og kjenner at det er sant. Det jeg tenker. Kanskje det finnes noen. Som er ekte unge. Med ms. Som kan vær med på kurs. Neste gang. For jeg? Jeg er ikke så ung lenger akkurat. Ikke gammel heller. Nå er utfordringen. Å finne noen...