Ms kurs..

Denne helgen skal jeg på kurs. Kurs betyr mange ting for meg. Flest fine ting. Noen ikke så fine. Mange av dem som deltar på kurset har jeg kjent i noe som kjennes som en evighet.Noen kjenner jeg veldig godt. Noen er nye. Jeg kjenner ikke dem. Noen ser jeg ellers også. Ikke bare i kurssammenheng. Jeg tror vi fremdeles heter Unge Inspiratorer. Men jeg er ikke sikker. En gang het vi det. Jeg er ikke helt sikker på hvor inspirerende jeg er. Kanskje jeg kan være uinspirerende også. Jeg vet ikke. Tror det. Iallfall er jeg ikke så veldig ung lenger. Selv om jeg stadig har LilleBente i meg. Når jeg reiser på kurs med de unge med Ms er jeg alltid. Spent. Litt redd. Har noen blitt mye sykere? Har noe skjedd som er Veldig Leit? Har vi det stort sett fint? Noen vet jeg om. Andre aner jeg ikke.Vi skal lære noe også. Denne gangen? NAV. Da jeg så det. Sukket jeg litt inni meg. Og fikk voldsomt fokus. På alt annet som er fint med kurs. Eget hotellrom. Mat. Skravle med noen som vet hva jeg feiler. Fordi vi feiler det samme. Alle sammen. I større eller mindre grad. Men det samme. Vi er alvorlige. Og ikke så alvorlige. Vi blir slitne. Men orker rødvin om kvelden. Frokost også. Iallfall de fleste. Kanskje jeg kommer til å like Nav på en annen måte etter dette kurset. Kanskje Nav liker oss litt bedre. Kanskje både Nav og vi kan lære noe. Jeg vet ikke. Kanskje.
Da jeg ble syk. Var jeg ung. Og redd. Jeg så for meg fæle ting. Da var disse kursene fine. Fordi jeg så. At  vi er noen. Selv om vi er syke. Jeg ble tryggere. På at ikke alt kom til å bli fælt. Jeg kunne være sammen med noen andre. Som også ble slitne. Som også gikk rart. Som ikke gikk. Men som lo likevel. Nå er jeg ikke ung lenger. Men kanskje viktig likevel. Kanskje jeg kan være en av dem. Som gir de redde litt håp. Om at livet ikke blir fælt. At det finnes flere. Som blir sliten. Som har vondt. Som noen ganger går rart. Som er svimmel. Som tisser oftere enn vanlig. Men som ikke er så redd lenger. Jeg kjenner at kursene er sunne for meg. For å minne meg om at alene. Det er jeg ikke. Ikke når det gjelder sykdommen heller...