onsdag 17. november 2010

Ingen barn..

Jeg ble ganske tidlig klar over det. Jeg kommer alltid til å være uten barn. Ikke fordi jeg har valgt. Jeg valgte ja til barn. Kroppen valgte for meg. Kroppen valgte nei. Gynekologen gråt. Da hun fortalte det. " du har jo så mye fra før" Jeg hatet henne. Takket for meg. Og gikk ut i verden. Som ble fullere og fullere av barn. Sorgen var helt overveldene. Jeg orket ikke snakke. Ikke sove. Ikke spise. Jeg ville være i badekaret. Med varmt vann og skammen. Og Sorgen. I en og en halv uke var verden borte. Ingenting. Bare vill sorg. Og sinne. Og følelse av svik. To ukers regelen var etablert. Jeg holdt ikke ut i to uker. Måtte ut. Måtte le. Måtte virke.
Dette er lenge siden. Jeg har fått være med på kjærester sine barn. Kjærester er ofte flinke til å dele. Jeg er tante. Jeg er venninne til  venninner med barn. Er sorgen her fremdeles? Jeg var på tur i dag. Sammen med Venninne. Med to barn. Idag var barna syke. Begge to. En i vogna. Den større fikk være alene litt. Mens mamma var ute for litt luft. Den turen kostet lovnader om tomatsuppe og gele med vanliljesaus. Idag kjennes ikke sorgen. Jeg ser at venninne. Er sliten. Etter snørrtørking. Og unger som ikke sover når det er lurt.
Jeg kjenner sorgen når det er jul. Jul uten unger er ikke helt det samme. 17.mai er litt avlyst. For min del. Frøya og meg pleier å feire med mamma.
Å få barn er ingen menneskerett. Man må ha tid. Plass. Lyst. Tid.
Jeg har tid. Plass. Lyst? Ikke nå. Nå vil jeg ha dagene mine. Sånn jeg vet de er. Barn er fantastiske. De er ikke livet. Ikke før de kommer. Da er de livet. Mye og lenge. Sorgen over manglende barn. Sover. Kanskje den dundrer inn. Når de andre blir besteforeldre. Da får jeg ut og låne.
Jeg husker ryggen. Til venninne. Da hun gikk tappert avgårde. Med lilleprinsesse syk i vogna. Litt stor prins sto nok klar. Til gelè med vaniljesaus. Jeg? Puttet hunden min i bilen. Og gledet meg litt til å komme hjem. Til Bentebo. ..

12 kommentarer:

  1. Tøff lesning i dag, Bente...Og du er tøff som skriver det slik du gjør... Klem

    SvarSlett
  2. Nå kjennes ikke den ville sorgen lenger.. men tenker at andre kanskje har den. Og jeg tenkte de skulle vite. At den går over. Den blir bare til minner.

    SvarSlett
  3. Takk

    Og en aldri så liten klem ;)

    SvarSlett
  4. Kjempefint skrevet, Bente. Twitrer videre jeg.

    SvarSlett
  5. Jeg liker deg sånn Bente, det skulle vært flere som deg. sånne tøffe, vakre.

    SvarSlett
  6. du vet.. det kan hende du hører til de tøffe, vakre du også..

    SvarSlett
  7. Oj, takk for at jeg fikk lese!

    God kveld fra Ellen

    SvarSlett
  8. Takk for at du leste :-)
    God kveld tilbake.

    SvarSlett
  9. Sterke ord! Du høres ut som en tøff dame :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror vi er sterke når vi må.

      :-)

      Slett
  10. Hm..
    Har ikkje lest denne før..
    Vi trudde lenge at vi aldri fekk..
    så fekk vi tre..
    For oss er det tre under..
    Har venniner som aldri vil få, som har mista.. Både ein og to..
    Livet vart aldri det same..
    Forstår den der med å vere tøff når ein må..
    Likar så godt at du deler av ned og oppturar..
    For slik er livet!

    klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Livet ble ikke sånn noen hadde sett for seg..På godt og på vondt :-)
      Tusen takk for fine tilbakemeldinger.

      Slett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!