tirsdag 12. oktober 2010

Streif av lykke..

Idag har jeg bilde av meg. Der jeg bodde før. men likevel meg. Det ser ut som jeg tenker. Eller kanskje det bare skal se ut som jeg tenker. Jeg liker ikke bilder av meg selv. Dette er en øvelse. Nå henger jeg der. Rett ovenfor. Der jeg skriver.
Jeg tror bildet ble plassert der idag fordi jeg har hatt besøk av mamma. Da hun hadde fått av seg yttertøyet ser jeg. Hvor like vi er. I nesten like kosedresser. Mamma blå. Min lilla. Vi er ikke så store. Med briller. Mamma kort på håret. Jeg litt lang. Mamma blid. Hun sprudler i vei. om søndagsturen sin. Hun haddde gått seg bort. Og måtte klatre ganske høyt opp på en topp. For å se hvor hun var. Og ropt. En liten dame. Som har rød hatt. Står og roper. " hallooo jeg tror jeg har gått meg bort"
Ingen  svarer. Men hun får øye på en dame. Rett under toppen. Mamma springer. Og dette er mammas ord. Ned til damen. Og spør etter veien.Jeg får se Blåmerket. Som mamma fikk da hun klatret opp. Med stavene sine. På toppen for å rope. Med rød hatt. Vi ler når hun forteller. Jeg kjenner at jeg har lyst til å si at hun ikke må gå seg bort. Jeg vet at det er ikke retten min. Å si det. Hun liker livet i skogen kjempegodt. Hun liker å fortelle de historiene. Om at hun har gått seg bort. Selv om hun er gammel orienteringsløper.
Etterpå snakker vi om Fredsprisen. om signalpriser som kanskje virker mot sin hensikt. At kanskje noen andre heller burde vunnet. Til slutt er det min tur. Til å fortelle. Om at jeg spilte innebandy igår. Som jeg ikke har spilt siden gymnaset. Men som var skikkelig gøyhard trening. Jeg beskriver hvor dårlig jeg var. Både i presisjon og form. Vi ler. Jeg slenger ,lettere henslengt på, at jeg og Frøya og Venn gikk en lang tur. Samme dagen som Innebandy. Jeg ser at mamma har lyst til å være bekymret. Si at jeg ikke må slite meg ut. Hun lar være. Det er ikke hennes rett å si det. Kanskje både mamma og jeg vet. At hvis vi skal ha fred må vi få egen erfaringer. Ta egne valg. Forandre ting i det tempoet vi synes. Uten å dytte. Ikke for mye,iallefall. Kanskje nobelkommisjonen ikke vet det. Jeg vet ikke.
 Idag? Har jeg svimmelsyk kjæreste. Trøtt hund. Innebandystøl kropp. Og bildet mitt øverst i bloggen. Bare fordi jeg likner. På noen som er helt på oppløpssiden når det gjelder Nobelsprisen. Og Gledesegover tingprisen. Og det er ikke den verste å likne litt på.
Kona til Nobelprisvinneren i fred får ikke ringe. Eller si hva hun vil. Kina synes de har tapt ære. Jeg? Tenker at kanskje det ikke var retten vår. Å lage skam. For det gjør vi kanskje. Hvis vi dytter for mye..

1 kommentar:

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!