Ode til Høsten..

Høst. Høy himmel. Sol. Litt skarp luft. Sopp og blader som begynner og få vakre farger. Tanker om at ulltøyet mitt må frem snart. Tanker om kakao. Stearinlys. Ettermiddagsturer i mørket. Skoletidlig opp om morgenen. Fremdeles mørkt når klokka ringer. Glatte veier. Ikke så snill kropp som før. Barfrost på myrer. Jeg ønsker ikke høsten velkommen. Likevel er den det. I meg. Hadde Gjengen holdt seg på avstand. Da hadde høsten vært en klar favoritt. Fordi vi likner. I høsten er det plass til alt som er mitt. Det skarpe. Tydelige. Høye. Mørke. Lyse. Jeg var på sopptur igår. Med venninne. Før vi gikk lurte jeg på om jakka skulle være med. Det skulle den. Venninne er ny på soppplukking. Hun lurer. Spør. Og ser godt. Mye bedre enn meg. Og ler av lyden i stemmen min som sier " sopp" med foraktfull stemme når vi finner sopper som ikke kan spises. Jeg får øye på masse kantareller. På lang avstand. Et kantarelløyeblikk. Jeg bykser ned bakken. Oppdager at soppene jeg mente var kantareller er falske. Av typen som faktisk heter Falsk Kantarell. Øyeblikket er over. Likevel var det der. Jeg husker andre øyeblikk. I høstskogen. Og gleder meg til flere. Høsten er det jeg grugleder meg til. Fordi kroppen min ikke liker den så veldig godt. Egentlig ganske dårlig. Likevel elsker jeg høsten. Og tenker at vakkerheten nesten er verdt Enkefru Smerte...