fredag 13. august 2010

Å krype inntil..

Kort oppsummert. Jeg er vant til å bli tatt på. Jeg har lagt inntil et menneske om natta ganske mange netter før disse nettene. Jeg har hatt noen å krype inntil når jeg ser en film. Eller hvis alt blir litt i mørkeste laget.
Jeg er ingen klemmer.Jeg klemmer ikke mennesker med mindre jeg kjenner dem godt. Nå har jeg vært uten kjæreste siden begynnelsen av juni. De som har lest bloggen vet litt om veien hit. Til Bentebo. Til det som er Bente nå. Jeg har ikke skrevet noe om å bli tatt på. Fordi det har vært for nært. Nå kan jeg.
Jeg savner noen å krølle meg sammen med om kvelden. Noen å dytte i. Dytte og le. Ikke slem dytting. Jeg savner noen jeg gledstrålende.Litt filmaktig. Kan løpe i møte. Og klemme. Jeg kan klemme Frøya litt. Eller ha henne i sofa sammen med meg når jeg ser på film. Det blir ikke det samme. Hun røyter for mye. Og peser hvis det blir for varmt. Resultatet av dette er at jeg klemmer veldig på dem som kan klemmes. Mye lenger klemmer enn vanlig. Idag traff jeg noen jeg kjente for lenge siden. Jeg så at klemmen var på vei. Og tok imot. Og likte det. Dette er helt nytt for meg. Jeg begynner å bli en klemmer. Hva gjør mennesker som aldri blir tatt på? De som aldri får en klem engang? Glemmer de hvordan det føles? Blir de triste? Har de en rar følelse av tomt inni seg? Jeg har snakket med noen mennesker om dette. Egentlig ganske mange. Noen gifte sier at det er bedre å sove alene egentlig. Noen i faste, stødige forhold sier at det er lenge siden de dyttet. I mannen sin på en god måte. Noen vil helst se film i fred. Eller på kino med venninne. Noen som er alene sier det som jeg føler. At savnet etter en varm kropp er der. Noen av de som vet hva de snakkker om sier at jeg blir vant til det. Det blir jeg nok. Og jeg har jo tross alt noen jeg kan klemme av og til. Det kan likevel hende jeg skal oppgradere litt på mennesker jeg synes jeg kan klemme..Det kan hende de rett og slett trenger en klem..

1 kommentar:

  1. Jeg er ingen klemmer, eller i hvert fall ikke til mange, men har i de siste årene "lært" meg det. Av noen veldig gode venninner...som klemmer meg når jeg trenger det, og tar i mot når jeg ser at de trenger det. Noen ganger trenger vi å få, mens andre ganger trenger vi kanskje å gi...
    Likte å lese bloggen din i dag også:)

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!