Storebror.

Bare for å ha sagt det i forkant.. dette er litt ekstremsport for meg. Dette blogg-innlegget er skrevet med etpar glass vin for mye i håret.(Jeg har ikke noen flette). Jeg har spist middag på Indisk restaurant med storebror. Han kom fordi han mente jeg trengte en bror akkurat nå. han kjørte ganske langt, og spanderte god mat, og var storebror for meg. Nå er det kveld. Jeg burde sove, for imorgen er det jobb. Jeg er våken.
Sammen med bror tok jeg mot til meg og spilte gjennom alle de triste sangene jeg har på maskinen. Uten å gråte. Med bror kunne jeg snakke om alt det triste uten at jeg fikk tjukkhalssyndromet. Dette syndromet har enda ikke fått et eget ord i retteprogrammet mitt, så jeg lar de røde strekene stå. Etter middagen kjørte bror meg hjem. Han skulle kjøre over en time tilbake.
Da vi snakket sammen om at han skulle komme en tur, var jeg ganske reservert. Sa at jeg skulle jobbe. Sa at jeg var sliten. Fordi jeg ikke orket. Jeg orket ikke å ta noen inn i det rommet som er mitt. Bror ble aldri invitert. Han inviterte seg selv. Han spurte ikke hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte selv. Mer enn jeg har gjort til noen.
Bror og jeg er like, selv om vi ikke har vokset opp sammen er vi like. Han vet hvordan det er når det blåser så mye at man ikke kan velge noe annet enn å være sterk og positiv.
Temaet " å gi opp" har vært debattert ved mange sammenhenger. Sannheten er at jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Ikke fordi jeg er voldsomt sterk. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal be om hjelp, simpelthen fordi jeg ikke vet hvordan. Kvelden ble veldig fin. Jeg er glad for at jeg har en bror som tør å komme selv om han ikke er ønsket. Det er kanskje da det er viktigst å komme. Med noen glass vin for mye, og indisk mat i magen, vinket jeg bror avgårde. Før jeg la meg danset jeg. Alene i stua. Noen ganger må man komme, selv om man ikke er invitert.


P.S Jeg fulgte mormors råd om å la ting gå til gjennomlesning før jeg postet dette. Det eneste jeg har gjort er å rette noen skrivefeil..