lørdag 11. mai 2013

Avisinnlegg...


Dette stod i Kristiansands Avis. På side 14. Kanskje noen som ikke får avisa ,har lyst til å lese det også.


Hva driver du med, da?


Jeg var tjueto år da jeg fikk Ms-diagnose.
Det var om høsten.
Jeg hadde gått til Prekestolen den sommeren. Jeg husker at jeg trodde jeg ikke skulle komme meg ned og hjem. Jeg husker at jeg var mer sliten enn jeg trodde gikk an. Kanskje jeg følte meg som Northug og gjengen etter Monsterbakke gåing.
Før Prekestolen ante jeg at jeg ikke var helt frisk
Etter Prekestolen forsto jeg at jeg var syk.
Jeg hadde fått jobb. Avdelingsleder i barnehagen i Bykle.Jeg gledet meg til det ekte livet skulle begynne.
Diagnosen fra legen kom den høsten.
Helt Nyutdannede Bente har skrevet dagbok.
Redd. Redd. Redd.
Står det den dagen jeg kommer hjem. Med ny diagnose. Det kjentes ut som alt gikk i knas.
Halvt ufør.Før jeg hadde jobbet et halvt år.
Jeg reiste hjem. Til byen som kjennes som min. Kristiansand kjentes trygt. Med venner. Og Mamma. Trygt.
Jeg kjøpte rullestol-tilrettelagt leilighet. Og fikk jobb. Og hund. Livet ble ganske vanlig. Jeg ble sykere. Og opplevde at jeg fungerte dårlig.
På alle arenaer.
Jeg var for syk på jobb. Som venn. Kjæreste. Datter. Hundeeier.
Jeg søkte om hel uføretrygd. Jeg kan huske at jeg gråt.
Å ikke jobbe kan høres fint. Bare surre rundt og ha god tid. I tillegg ha betalt for det.

 Lam i halve ansiktet,På ferie.

Det er ikke så lett å se at jeg er syk. Smerter er det ingen som ser. Jeg holder meg hjemme i senga når jeg er svimmel. Den litt udefinerbare slitenheten heter Fatigue og er også ganske usynlig. Når jeg en sjelden gang bruker stokken synes ofte folk jeg er skikkelig syk.
Hva driver du med? Spør vi hverandre.
Da mener vi egentlig: Hva jobber du med?
Når jeg sa at jeg var ufør. Ble det litt stille. De kikket fort på meg. Vurderte. Kanskje psykisk. Vanskelig å snakke om. Så snakket de heller med noen andre.
Eller: Jeg sa : Jeg er ufør på grunn av Ms. Da var det ganske mange som  hadde en tante,eller mormor som hadde  dødd av Ms. Det fortalte de meg. Meg litt skingrende stemme. Så snakket vi om andreting. Eller ingenting. Jeg hadde jo ingen jobb jeg kunne snakke om.
Har du tenkt på hvor mye du snakker om jobben?

Gode tur-venner.


Jeg har vært helt ufør i noen år. Jeg savnet jobben. Savnet å få bruke utdannelsen min. Savnet å få gjøre det som jeg er flinkest til. Da jeg kjente at jeg var frisk nok til å jobbe litt igjen. Gjorde jeg det. Ikke alle var innstilt på å gi en Ms-rammet jobb. Jeg fikk en mulighet på Vinmonopolet.  Etter hvert i skolen. Jeg kjenner meg fremdeles takknemlig for dem som gav meg en sjanse.
Forrige uke fikk jeg brev fra Nav. Der sto det at uføregraden min er endret igjen. Litt mindre ufør. Litt mer jobb.
Hvis vi treffes en gang. Og du spør: Hva driver du med, da?
Da kan jeg svare. Som sant er: Jeg har en liten stilling på skolen.
Men vi kan godt snakke andre ting. Jeg vet at vi er mye mer enn jobben vår.
Å være ufør betyr ikke Evig Ferie. Det betyr at hver time i alle dager må administreres.  Helt på egenhånd. Du må gjøre det samtidig som du er syk. 

Jeg synes vi er heldige. Som bor i et land som har uførepensjon som gir inntekt hvis vi er for syke til å jobbe. Jeg vet. At det aller beste er å jobbe. Jeg tror ikke jeg er så forskjellig fra de fleste.







12 kommentarer:

  1. Veldig flott innlegg, Bente!!!
    Å være ufør er ikke noe å strebe etter. Det tok meg noen år å godta at jeg ikke kunne jobbe lenger, etter å ha vært ansatt i samme firma i nesten 30 år. Innvendige sykdommer synes ikke bestandig. Men takk for at vi bor i Norge med et flott helsevesen. Og for at jeg også nå kan si at jeg skal på jobben en dag i uka, som frivillig hos verdens beste folk - i GatemagaZinet i Fredrikstad ♥ Go' hælj og klem fra meg :)

    SvarSlett
  2. Tusen takk!
    Så fint at du også har en jobb å gå til,som du trives med,og som er super-nyttig!
    :-) Sender en varm helgeklem.

    SvarSlett
  3. Nydelig skrevet.
    Å være ufør er heldagsjobb. For de aller fleste er det ikke snakk om festing og farting.
    Men ... det er vanskelig å ikke være uttapåsyk.
    Klemmer kommer med takknemlighet for et godt land.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å være ufør er heldagsjobb,og den kan oppleves ganske ensom.
      Jeg kjenner takknemlighet. Og nå glede og stolthet for at jeg kan jobbe litt igjen :-)
      Jeg har sendt klemmer i din retning. Glade og litt lattermilde
      :-)

      Slett
  4. Fint og tankevekkande innlegg.
    Eg kjenner at eg er glad for at du faktisk greier å jobbe litt med det du aller helst vil. Ha ei riktig god helg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk. jeg kjenner at jeg også er glad for at jeg kan jobbe :-)
      Ha fin helg du også!

      Slett
  5. Jeg er enig, vi er mer enn jobben vår. Men det kan være vanskelig noen ganger, å ikke strekke til.
    Din historie er litt annerledes enn min. Jeg har jobbet 100%+ i flere tiår jeg. Det blir en stor, kanskje for stor del, av identiteten det.
    Nå jobber jeg deltid, har gjort det for egen kostnad et par år nå, for selv å prøve ut "restarbeidsevnen" min. Nå kan det hende reduksjonen blir vurdert som mer permanent og verdig et lite bidrag, søknadsprosessen er i gang.
    Det vises ikke utenpå meg heller, og jeg er trenet i å skjule.

    Veldig fint at du skriver så åpent om dette.

    God lørdagskveld -

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes det er litt synde at vi er så til deg grader opptatt av jobben..noen mennesker kan ikke jobbe noe,noen kan jobbe litt,mange kan jobbe fullt.
      Jeg skrev dette for å belyse at det aller beste er å jobbe,det er vanskeligere å ikke gjøre det,og jeg tror de aller fleste gjerne vil jobbe.
      :-) lykke til med søknadene dine.

      Slett
  6. Godt innlegg Bente.
    Fint å sjå kva du får til i dag sjøl om bakteppet ikkje er så godt.
    Og eg kan forstå at å bli ufør nesten er som eit traume. Den sorga har eg vore igjennom, men eg hadde fått brukt utdanninga mi i over 30 år så det er eigentleg ikke samanlignbart med deg.
    I alle fall er eg glad eg lever i Noreg :)

    God klem frå Anne-Mari

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk. For at du leser. Og forstår.
      :-) Klem tilbake

      Slett
  7. Takk at du deler!
    Det er SÅ viktig!

    Søndagsklem

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!