fredag 20. april 2012

Det kjennes stille..


Jeg har satt meg ned for å skrive noen ganger denne uka.
Vanligvis når jeg gjør det.
Kommer ordene helt av seg selv.
kanskje jeg mener noe om noe.
Eller har lyst til å si noe spesielt.
Eller er glad for noe.
Alle ordene triller ned. '
Helt av seg selv.
Det er vanligvis.
Nå?
Det kjennes stille.



Jeg prøver å ikke høre så mye om rettsaken.
Eller lese om den.
Litt synes jeg at jeg skal følge med.
Jeg trenger ikke vite alt.
Alle avisene er fulle.
Radio også.
Jeg?
Skrur av.
Fordi jeg kan.
Jeg mistet ingen.
Jeg gråter når jeg leser at en far har tatt på seg sin sønns dressjakke.
Sønnen døde der ute på Øya.
Jeg kan ikke begynne å fatte hvor vondt dette er.



Nå gjør jeg det jeg ikke skulle.
Jeg skriver om Rettsaken.
Fordi alt annet kjennes stille.
Skal vi være stille?
Skal vi si noe?
Hva skal vi mene?
Jeg hører at den fryktelige mannen sier ord.
Mange av ordene vet jeg at mange er enig med han i.
Skal vi late som det ikke er sånn?
Hva skal vi gjør med sånne holdninger?
Barn lurer på om dette kan skje igjen?
Kan det?


Nå?
Kjenner jeg at jeg tross alt er glad for at vi bor her.
I Lille Norge.
Med ryddige rettsaker.
Vonde.
Lange.
Men ryddige.
Sånn må det være.
Likevel kjennes det vondt.
Og stille.





14 kommentarer:

  1. Det blir et vakuum etter slike hendelser, et tomrom man ikke vet hvordan man kan fylle, fordi det kjennes feil. Og så blir man stille. Kanskje fordi vi er rådløse? Eller bare har det vondt og ikke vet helt hva vi skal skrive.

    Jeg tror det kan hende igjen, også her i Lille Snille Norge, med ryddige rettssaker.
    For mennesket sinn og menneskets meninger er vanskelig å se, noen ganger.

    Men vi bør kanskje ikke være stille?
    Kanskje vi burde snakke mer sammen, skrive mer?

    Jeg sender en pose ikkestille klemmer med mye håp i og snutekos og et hei. Du finner igjen ordene, etter hvert.
    Mormorklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror ikke vi skal være stille. Jeg synes vi skal skrive. Og snakke sammen. Og sette oss grundig inn i ting!
      Tusen takk for pose med klemmer og håp.
      Jeg vet..ordene kommer tilbake :-)

      Slett
  2. Kjenner kjensla di, det er så uverkeleg og vondt.
    Kjenner på at eg skal ikkje sjå og høyre meir enn høgst
    nødvendig.
    Samtidig kjenner eg meg litt feig som ikkje orkar, tenkjer
    på alle som ikkje fekk noko valg.

    Det er skremande at det finns mange som har same syn som han.
    Ein blir makteslaus ved tanken.

    Fint at du tok opp emnet sjøl om det er vondt.

    Klem frå Anne-Mari

    SvarSlett
  3. Jeg mener enhver må få engasjere seg så mye som han vil. Jeg opplever en kollektiv forventning om engasjement og at saken skal få stor plass i livet hver dag. Jeg tenker at folk må få lov til å distansere seg, jeg gjør det.

    Sliter med ordene, den kognitive fungeringen er ikke helt på plass.

    Ønsker deg en god helg!

    SvarSlett
  4. Ikkje alltid kan me både ta inn inntrykk og gi uttrykk for kjensler og synspunkt. Av og til må dei surra litt før dei finn plassen sin, som når du set inn ei CD-plate i ein gamal PC.

    Og så er det godt å berre surra mens ting finn plassen sin, rett porsjon til rett tid, tilpassa det eg kan makta å bera, og det eg i si tid bera for andre.

    SvarSlett
  5. Det er greit å kunne velge bort.. Vi er heldige slik.
    Flott skrevet! gode helgedager til deg! klem:)

    SvarSlett
  6. Det var fine ord. Jeg føler det samme....
    Stor klem fra Inger

    SvarSlett
  7. Takk for besøk og kommentar inne hos meg. Jeg ser også lite på rettsaken, får med meg noen sammendrag hist og pist. Jeg har ikke godt av å se på det... selv om ikke jeg heller er direkte berørt. Setter heller på Animal Planet og ser på noe fint ;-)

    SvarSlett
  8. Godt skrevet. Jeg tror det er viktig at det er lov å holde på med andre ting i disse dager. Ta pauser for de som følger godt med på dette også, ha noe annet å lese og se på.

    Jeg er også så enig i "Oppsummert" sin kommentar leger opp her. Vi må få lov å ta valget selv, men forventningene om at alle følger med er egentlig ganske tyngende.

    SvarSlett
  9. Det er neimen ikke lett å vite om man skal være stille eller ikke. Samme tankene har jeg selv. Skal dette få gå forbi i stillhet, eller skal man mene noe om det. Jeg har valgt det første. Jeg er berørt på et vis. Det er vanskelig å mene noe annet enn i seg selv og i stille samtaler med fortrolige.

    SvarSlett
  10. Det å følge med på egne premisser tror jeg er det viktigste. Det er ikke alt vi trenger å vite for å forstå. For meg blir de små og "trivielle" tingene veldig viktig akkurat nå, det å fokusere på det normale i alt det spesielle. Å få en pustepause.

    Og du; jeg har gitt det videre og det fortsetter å gi,
    takk for inspirasjon
    varm klem til deg:)

    SvarSlett
  11. Det er horrible saker vi blir presentert for i media om dagen. For meg varierer det hvor mye jeg orker å ha påknappen på radio/tv på eller lese i avisene om saken. "Alle" sankker om det - frisøren, kollegaer, tante... Noen ganger er stille nødvendig for meg. Oftere og oftere egentlig.

    God helg, Bente kjære.

    SvarSlett
  12. Godt skrevet. Det er viktig å beskytte seg selv også. jeg vil heller lese om det, enn å se. Da kan jeg velge hva jeg vil ha med. Hele denne situasjonen er ganske absurd.Jeg gråter over alle ungdommene...

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!