Jeg har solgt alkohol. Gisle kjørte meg på jobb. På veie kom vi rett etter en ulykke.
Noen var død. Midt i veien.
Jeg trodde alt skulle gå fint. Jeg var ærlig talt glad for at det ikke var oss. Som kom først. Som måtte sette opp trekant. Med refleks. Trøste sjåføren av den store bilen. Være der . Si til ambulansen at hun var død.
Jeg gikk på jobb. Som vanlig. Sjefen min låste meg inn. Og sa en tulleting. Da begynte jeg å gråte. Mye. For den jenta som bare lå der. Midt i veien. Litt som hun hadde falt overende. På en måte.Og var død. Jeg gråt for han som hadde kjørt de store bilen. Hadde han ikke sett henne? Kom hun så brått? Jeg gråt for dem som venter på henne som aldri kommer hjem. Jeg gråt nok litt for meg også. Og GisleKjæreste. Som kjørte ekstra forsiktig videre.
Nå?
Jeg er hjemme i TryggeBenteBo.
Ferdig med jobb.
På vei hjem.
Kunne man ikke se at noen hadde dødd.
Inni hodet mitt vet jeg akkurat hvor hun lå.
Vi skal kjøre forsiktig. Alltid.
Gjorde han det? Kjørte forsiktig?
Ulykker kan skje.
Inni hodet mitt er hun der. Jeg trenger ikke lukke øynene engang.
Jeg gjenkjenner den tunge følelsen av gråt.
Det var ikke meg som mistet nå heller.
Ikke denne gangen heller.
Jeg skal være takknemlig.
Og kjøre forsiktig.
Men hun kommer ikke hjem..
så trist Bente.. jeg vet ikke om det hjelper at man er nr 10 heller.. inntrykkene sitter der.. det har vært så mye i det siste.. man er sårbar fra før.. jeg skjønner godt at du gråt.. skjønner det veldig godt !!
SvarSlettta vare på deg selv.. og kjæresten.. gjør noe koselig.. det er ikke forbudt.. du er i livet.. han også !!
klæm
Huff, for en ekkel opplevelse... den vil nok sitte i en god stund. Jeg har hatt en lignende opplevelse selv....
SvarSlettMen du? Den første setningen forlater meg ikke.... "Jeg har solgt alkohol"...... ?
På en måte får jeg nesten lyst å kondolere, selv om hun jo ikke var en av dine. Men du bærer henne jo med deg i tankene. Man gjør jo det. Det er jo ikke mulig å ikke gjøre det. Jeg har sett et par dødsulykker jeg også, og jeg bærer menneskene med meg i tankene fremdeles. Man distanserer seg, men bildene er der i minnet. Og vi kjører også veldig forsiktig. At noen ikke kjører forsiktig er for meg helt uforståelig. Jeg håper sjåføren kjørte forsiktig, så han en dag kan tilgi seg selv. :(
SvarSlettMormor sier
SvarSlettÅ ikke komme hjem betyr mye vondt. For deg, for dem som ventet og for meg, som ikke visste noe.
Men som ser, sorg, smerte.
Å ikke komme hjem lager hull, i tiden og lenken av liv.
Det vil blekne, for deg og meg, etter hvert.
men det er alltid noen som ikke kommer hjem, dessverre.
Så skal vi, som fortsatt er her, leve videre og så godt som vi kan.
Trøsteklem, til tre.
Mormor sier.
SvarSlettTrøsteklem. Tror den første kommentaren ble borte.
Og er den ikke det, finner du den vel.
Ha en god dag da :-)
Så forferdelig trist. Da jeg var fem år, så jeg at venninnen min ble påkjørt. Hun døde etter en uke på sykehus. Jeg har noen bilder som har brent seg fast, og etter at jeg selv fikk barn, har jeg alltid vært veldig redd for at de skal bli påkjørt.
SvarSlettFor de som mister noen, blir aldri livet helt det samme.
Ellen
"Men hun kom ikke hjem..."
SvarSlettNei, og det er forferdelig. Så det på nyhetene i går. Og tenkte, "Heldigvis ingen jeg kjenner". Og så var det noen jeg setter pris på som kom og fikk se og oppleve tragedien. Har vi ikke hatt nok tragedier på ei stund? Skal vi ikke heller ta vare på de vi har igjen? Ikke la dem rote seg ut i veien foran en stor bil?
Nei huff, dette ble mer enn jeg liker.
Kos deg med Gislekjæreste og ta vare på ham og deg selv.
*Stryker vart over kinnet*
Uff, så trist!:(
SvarSlettTenker på deg, på henne, og på de som var gla i henne. Og tenker på han, han som kjørte bilen. Håper han var forsiktig, og at han vil klare og leve igjen.
Stor klem fra meg til deg
Takk for klemmer og gode ord. Det var en opplevelse som minnet meg på hvor skjørt livet er,og hvor fort det går istykker.
SvarSlettTrollemor; Jeg har en liten stilling på vinmonopolet..der selges hovedsaklig alkohol ;-)
Uff, så trist! Forstår godt at dette sitter i... Klem til deg!
SvarSlettHeisan. Å oppleva noko slikt må jo setja spor. Eg trur også det at me no ,etter Oslo/Utøya, alt er så full av triste tanker rundt dei som har mista nokon at me er ekstra sårbare. Og mitt oppi det er det jo bra at me er menneske med tanker og kjensler , at me kan føla og grina. Sender deg ein go`klem og varme tanker.
SvarSlett