Et lite stykke frihet...

Jeg skrev dette innlegget for Kristiansands avis. Det er ikke alle som leser den. Derfor legger jeg den ut til dere som ikke får Avisa i postkassa..

På bildet er porten til Kolonihagen min.
Jeg kjøpte den høsten for to år siden.
Før jeg kjøpte hagen. Hadde jeg nesten ikke hørt om dem.
"Småhavan på Lund". Hvis man er ekte sørlending sier man "Lond".
Jeg er ikke ekte sørlending.
Bare innflytter. Fra Trøndelag.
Jeg sier Kolonihagan på Lund.
Jeg trodde det var masse gamle mennesker som  eide kolonihage. Som bare ville snakke om hage.
Og kanskje fugler. Iallfall grønnkål.
Det viste seg at sånn er det ikke. Iallfall ikke helt sånn.
Det er alle mulige mennesker som eier en kolonihage. Gamle. Litt gamle. Litt unge.
Kanskje ikke så mange veldig unge.
Hva er egentlig veldig ung?
For å få en Kolonihage må man stille seg på venteliste.
Jeg trodde jeg måtte stå skikkelig lenge. Jeg sto mindre enn et år.
Da det var min tur. Fikk jeg beskjed om at Parsell nr C20 var ledig. Jeg kunne se på den. Og kjøpe den. Hvis jeg ville.
Det stod også hvem som eide hagen som skulle selges.
Jeg leste navnet som stod der flere ganger.
Min dagmamma sitt navn.
Hun som gjorde min dag trygg før jeg begynte på skolen.
Mamma var på jobb. Pappa også. Jeg måtte være et sted. Det stedet ble hjemme hos Tante Merete.
Hun bakte med meg. Leste for meg. Vi sang sammen. Hun vevde. Jeg fikk sy små ting. Små hender. Små sting.
Jeg kan enda huske hvordan det luktet. Hjemme hos Tante Merete. Den gangen  for over tretti år siden. Hjemmebakt brød,og noe annet jeg ikke vet.
Trygt?
Jeg kalte henne Tante Merete.
Nå skulle hun selge hagen sin.
Og helt tilfeldigvis var det min tur til å kjøpe en hage.

I hagen finnes epler.
Og plommer. Og rips. Og solbær. Og jordbær.
Jeg finner ro i å grave i jorda.
I hagen kjennes tiden annerledes.
Ikke strøm. Kaldt vann i en kran ute.
Dagen går på en annen måte i hagen.
Saktere? Fredeligere? Stillere?
Om kvelden kan jeg sitte på verandatrappa. Og høre på Svartrosten som synger. Ta meg en sukkerert.
Og glede meg til dagen etter. For dagen etter kan jeg rusle barbeint i gresset. Og ta meg en tomat mens jeg venter på at kaffen er klar.
Noen ganger er jeg i hagen om vinteren.
Henger opp meise-boller. Klipper hasseltrær. Fyrer i oven på hytta og løser kryssord ved bordet.  Mens jeg ser fuglene spise utenfor.
Har god tid
Får ro.

_

Nå er det april. Jeg gleder meg til snøen blir borte.
Jeg fryder meg over å se snøklokkene og krokusen.
Kanskje noen har flyttet inn i fuglekassa i år?
Noen ganger. Kjenner jeg det historiske suset.
Det har vært Kolonihager på Kongsgård siden 1938. Før det lå de på Grim.
I de små parsellene har folk dyrket mat. Og spilt ball? Ledd og kranglet i over hundre år.
Jeg kjenner meg stolt. Og glad.
Jeg håper Tante Merete vet, at jeg vet, at hun solgte en skatt til meg.
Hvis du fikk lyst til å komme og se :
Titt innom.
Potene er åpne om sommeren. Annehver søndag har vi Cafe med hjemmebakst.
Vi deler gjerne vårt lille stykke frihet med deg.
Noen tror kanskje at det bare er folk som snakker om fugler og grønnkål og hage.
Vi snakker egentlig ikke så mye om grønnkål.