Det hadde jeg aldri trodd...

Vi har vært fire dager på fjellet.
Vi pakket bil. Og dro avgårde.
Jeg  med nye ski.
De gamle fjellskia er ganske tunge.
Jeg gav dem skylda for alt.
Alle fall.
Alle gangene det var vanskelig å komme seg opp bakkene.
Og ned.
Med de nye skia skulle jeg omtrent være en gammel utgave av Marit Bjørgen.
Vi har en ting felles.
Tårene.

Nye ski som ikke er umiddelbart lettere.

Jeg ble ikke modigere med de nye skia.
De sklir avgårde.
De er vanskelig å gå fiskebein med.
Dette er nok siste året på ski.
Sier jeg til GisleKjæreste på vei opp  den aller første bakken.
Jeg kjenner tårene brenner.
Prøver å skynde meg. Faller nesten.
Vil være i fred.
Med skuffelsen?
Redsel?
Skam?

Gråter ikke lenger.

På toppen kjenner jeg at jeg får roet meg ned.
Jeg ser meg rundt.
Ser at det er fint.
Jeg kysser kjæresten min.
Og vet at han ikke vet.
Hvor heldig jeg vet at jeg er.
Fordi det er akkurat han som er kjæresten min.
Vi kommer oss til toppen.
Jeg forstår hvorfor Vinje sa de kjente ordene.
No ser eg atter slike fjell og daler.

Hvorfor er dette viktig for meg?
Fordi det er vakkert?
Fordi det kjennes ut som sykdommen ikke bestemmer på fjellet?
Kanskje begge grunnene.
Sikkert enda flere.
Resten av turen gikk vi langt.
Jeg tør ikke kjøre fort.
Jeg ble hoppende glad da jeg traff en mann.
Jeg var på vei opp en bakke.
Han var på vei ned.
Vi bar skiene våre.
Begge to.
For bratt.
Sa vi til hverandre.
Og kjente oss som venner?

Den eneste turen jeg gråt.
Var den første.
Resten av turene tenkte jeg:
Hvis jeg er flink til å øve meg.
Blir det kanskje ski neste år også.
Det hadde jeg aldri trodd.
For alle de årene siden.

Nå er jeg tilbake.
Idag på jobb.
Nå?
Skal jeg se på bildene.
Og tenke.
At jammen er jeg glad.
For at jeg fikk gått på ski i år også.
Nå kan våren komme.