Tusen takk..

Da jeg begynte med suppe-prosjektet sammen med Venninne.
Var jeg litt spent.
Ville vi få det til?
Ville noen ha suppe?
Hvordan skulle vi gjøre det. Rent praktisk?
Ville mange synes jeg var dum?
Det var ikke noe vanskelig.
Det var lett.
Det er lett.
Lag en stor gryte med suppe.
Finn noen som fryser.
Smil og spør om de som fryser vil ha suppe.

Suppe-Prosjektet  har lært meg.
At mennesker er mye rausere hvis de vet.
Mange tror ting.
Jeg bor i et land der tog-konduktører sier at Romfolket må gå av toget.
Hvor folk spytter på tiggere.
Eller roper Rotter til dem.
Jeg bor også i et land der noen plutselig kommer med hjelp.
Til en bil som ikke kan kjøre.
Eller penger til å få fire mennesker hjem.
Til Romania.
De trodde de kom til et Norge fullt av jobber og varme.
De kom til et Norge som ikke hadde noe til dem.
Nå reiser de hjem.
Til Romania.
Da jeg fortalte dem at drivstoff er ordnet.
Så jeg lettelse.
Vekk fra ute-soving.
Og tigging.
Og skam.
Hjem til ingenting.
Og et barn.
Som blir glad for å få hjem mamma og pappa.

Jeg har fått penger.
Tusen takk.
Pengene går til å sende hjem de som har holdt seg rundt den bua det er lov å dusje i.
Men ikke bo i.
Jeg har fått penger av noen privatpersoner.
De vet selv hvem de er.
Jeg har fått 500 kroner av Sosialistisk Venstreparti  i Kristiansand.
De fikk en epost der jeg minnet dem på at de står for å  dele godene.
Jeg har fått utrolig mange Gode.
Varme.
Oppmuntrende ord.
Jeg kommer til å fortsette med suppa.
Vi har Romfolk byen som fryser fremdeles.
Jeg er ikke ute etter penger.
Jeg vil si : T
Takk.
Fordi det er sånn jeg tror.
Det hjelper å hjelpe litt.
Hvis alle hjelper litt.
Blir verden litt bedre.

Nå?
Skal jeg sende noen hjem.
Og så skal jeg fortsette å tenke.
At litt hjelper.
Tusen takk for at du hjelper meg å tro det.