Inkluderende arbeidsliv...

Idag sa jeg ja til litt mere jobb.

En dag til. 

Jeg hadde skjørt på meg idag. 

Jeg vet at jeg ligner på Mamma. 

LærerMamma. Med skjørt. Briller. Og stor veske. 

Jeg tror våren kommer fortere hvis jeg går med skjørt.

Mamma er ikke den verste jeg kan ligne på.

Det tar litt tid før jeg kan snakke med Rektor. Jeg skal først snakke med en Prins. Om klokka. Kvart på ni. Er ikke det samme som kvart over ni. Men det kan være vanskelig å huske forskjell. Er det viktig å kunne klokka? 

Spør jeg. 

Visste du at når det er ferie er det bortkastet å ha klokke. Ingen bryr seg.

Sier han.

Men Du tok jo fly til Paris. For å se Eiffel-tårnet? 

Spør jeg.

Det var vel lurt å komme på tia da?

Det synes Prinsen. Vi blir enige om at det er kjempelurt å kunne klokka. Særlig i ferien. 

Det øves på klokkeoppgaver. Så forstår han det helt.Det er et fint øyeblikk. Jeg ser forståelsen renne inn. 

Altfor lett.

Mumler han.

Jeg fniser og minner han på at det ikke var lett for et kvarter siden. Kvart over ni sa du at dette var for vanskelig. 

Minner jeg han. 

Og nå er du blitt super-bra på klokka.

Etterpå kan vi spille et spill jeg har dikta. Det er terningspill. Det er egentlig ganske kjedelig. Prinsen tror det er Skikkelig gøy. Og synes det er stas at jeg har dikta et eget spill. 

Kast terning. 

Sier jeg. 

Han kaster terning. 

Tre. Nå må du skrive et ord med tre bokstaver. Tre skriver han,og ler. Og er spent på hva jeg får. 

Jeg kaster. Får fem. Tenker fort. Krakk. Skriver jeg. Vi spiller til det ringer. Det er ikke lov å skrive samme ord.  

Sees neste tirsdag. 

Sier vi.

Jeg kjenner at dette går fint. Jeg koser meg.
Og gjør det jeg kan. 

Rektor har vært rektor en stund .
Han har skjegg. Ungene liker han. Jeg også. 

Han spør hvordan det går.
Jeg vet at jeg kan svare ekte og sant.

Vi snakker litt om Ms og jobb. 

Og Nav. Og sånn.

Jeg sier at jeg tenker jeg kan komme en dag til. Jeg sier at jeg gjerne vil komme klokka ni. Ikke halv ni. Jeg er mer pjusk om morgenen. En halvtime betyr mye. 

Vi snakker om hva han tenker. Jeg kjenner jeg blir glad. Jeg kan bruke spesial-pedagogikk og sosial-pedagogikk.
Fine ord?

SnobbeOrd?

SkryteOrd?

Jeg tenkte jeg var ferdig med å jobbe.
Jeg tenkte at all den utdannelsen var litt bortkastet.  

Ikke helt bortkastet. 

Aldri helt. 

Men sårt. 

Nå har jeg vært vikar en stund.
Og hatt bruk for. Kanskje utdannelse aldri er bortkastet. 

Jeg tenker ofte at jeg er litt som en benk. Noen man kan hvile seg litt på.
Og finne en lettere vei.
Som er morsommere. 

Mer morsom er lettere.

Lettere er mer morsom.

Jeg tenker at jeg er heldig som traff skolen min. 

De blir min benk. 

Gir meg en mulighet til å jobbe. Gjøre det jeg kan.

Jeg kjenner meg glad for at jeg fikk den muligheten for fem år siden. 

Og nå enda en mulighet til å utvide.

Jeg kan være Benk. To ganger i uka.

Jeg skulle ønske mange tør det som Rektor torde.

Å gi noen som ikke kunne brukes til noe en sjanse...